Tidligere arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) blir nytt likestillings- og diskrimineringsombud etter Sunniva Ørstavik fortalte likestillingsminister Solveig Horne på en pressekonferanse fredag. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm vil sende politikerne på kurs om «muslimfiendtlighet, stereotypier og fordommer om muslimer og diskriminering av muslimer.» Hensikten skal være «å sette politikere i stand til å være gode rollemodeller og opinionsdannere».

Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner vil på sin side påvirke den offentlige debatten og mener seg å vite hvordan man kan gjenkjenne falske nyheter.

«Faren med feilinformasjon fordekt som nyheter er at den kan grave dype grøfter mellom folk,» skriver han i Aftenposten og fortsetter: «Derfor må falske nyheter møtes med kunnskap, og det beste arbeidet som gjøres mot voldelig ekstremisme, er forebyggende. Demokrati og medborgerskap er ett av tre tverrgående temaer som innføres med de nye læreplanene i skolen høsten 2020. I tillegg skal elevene lære mer om nettvett og kildekritikk, slik at de lettere kan gjenkjenne desinformasjon laget for å splitte oss.»

Det er vel liten tvil om hva Sanner her mener, og det er det samme Bjurstrøm har i tankene. Det dreier seg om islam og hvordan norske barn – og voksne – skal tenke «riktig» om det og om innvandring og mangfold.

Denne typen formidling av riktige – det vil si politisk korrekte – meninger har foregått før også. Det er nettopp grunnen til at problemene med innvandring og islam har kommet så overraskende på mange. Et bilde har blitt tegnet av at nordmenns egen positive innstilling vil være nok til å skape god integrering og multikulturell harmoni.

Les også: Islam og nordmenns patologiske selvransakelse (+)

Nå har samfunnets erkjennelse gått litt opp og ned de siste årene. Fra tid til annen har det kommet innrømmelser fra politikere og media om at man har hatt berøringsangst med problemene. Men det har blitt etterfulgt av påstander om at nå er det så mye bedre og at avisene er fulle av rapporter om innvandringens utfordringer.

På den bakgrunn blir det ekstra interessant, og skremmende, og se de forslag som nå kommer opp og de tiltak som gjøres angivelig for å motvirke islamofobi og muslimhat. For mens forskjønningen tidligere ble gjort i det skjulte (den ble benektet), gjøres det nå helt eksplisitt. Det skal bekreftes i handlingsplaner og den sittende minister, som attpåtil ikke kommer fra venstresiden, men fra partiet Høyre, gir et klart signal til skoleverket om den politiske linje de heretter skal følge.

Kritikk av islam vil, slik Bjurstrøms «opplæring» fungerer, være identisk med kritikk av muslimer. For kritikken er basert på «fordommer mot islam». Og alle tanker og analyser av at multietniske og multireligiøse samfunn er ustabile, skal forstås som konspirasjonsteorier i Sanners univers.

Både Sanner og Bjurstrøm vil sannsynligvis ikke kjenne seg igjen i denne kritikken. Ja, de vil sannsynligvis tenke at det er en konspirasjonsteori. De har slett ikke slik intensjoner. Det er sannheten de vil ha frem og forsvare.

Men for de av oss som på selvstendig grunnlag har satt oss inn i islam, og som også har bodd i multietniske samfunn og sett hvor ustabile de er og hvor store problemer de har med å fungere under liberalt demokrati, er det andre sannheter som trer frem. Det Sanner og Bjurstrøm hevder er sannheten, er for andre av oss bare et dogme som har utviklet seg i en marxistisk tradisjon. Og nå skal dette dogmet, som stammer fra en ideologisk sekt, altså eksplisitt inn i skoleverket.

Vi må tro at det også vil settes belønning, dvs. skolekarakterer, på å ha de riktige oppfatningene. Og det er ikke bare hva gjelder islam og multikultur at myndighetene nå har en vedtatt sannhet å lære bort til våre barn. Det samme skjer når det gjelder klimaendringer og forståelsen av at dette er en «krise». For de som allerede er i klima- og multikultursektens klør (det vil si de fleste politikere og folk i mediene) fremstår det som et helt riktig tiltak å lære bort dogmene i skoleverket og også sette voksne folk på skolebenken. Slik var det også for kommunistvesenet i Sovjet der begrepet politisk korrekthet oppsto.

På sikt kommer denne indoktrineringen som nå iverksettes og som planlegges utvidet ytterligere til å gjøre enorm skade på det det akademiske og intellektuelle liv i Norge, og det kommer til å dreie det politiske tyngdepunktet ytterligere mange hakk til venstre. For den eksisterende indoktrineringene som marxistisk innflytelse i skoleverket siden 1970-tallet har besørget, har allerede hatt sin effekt. Partiet Høyre består nå av folk som til forveksling er lik dem fra SV. I det minste når det gjelder verdier og troen på statens rolle i å oppdra borgerne i disse «gode og riktige verdiene». Ja, selv i Frp har den politiske korrektheten begynt å spise seg inn.

Mediene er også et produkt av den venstreorienterte radikaliseringen av norske sosialiseringsinstitusjoner. Får du grepet om skoleverket, har du enorm påvirkning på alle samfunnets områder.

Hva som er sannhet har blitt debattert i filosofien i minst 2500 år. Og konklusjonen ble vel til slutt at sannheten er subjektiv fordi den formidles gjennom språk. All kunnskapsformidling opp gjennom historien blir derfor også selektiv og normativ.

Men det er likevel noe ekstra religiøst og dogmatisk som nå foregår. Den frie tanke og meningsutveksling, og troen på at barn skal læres opp til å tenke selv, blir helt åpent og uten skam satt til side fordi «situasjonen krever det».

Det er slik det totalitære og udemokratiske oppstår. Og det skjer her i Norge i 2019.

For Resett isolert sett, er denne utviklingen bra. For mange ser hva som er i ferd med å skje. Det er fortsatt mange i dette landet som tenker selvstendig og autonomt og som har de vestlige intellektuelle idealer i fortsatt hevd. Og siden alle andre medier går i flokk og følge til støtte for en ensidig påvirkning av opinionen i en politisk korrekt «riktig» retning, vil de som trenger intellektuelt pusterom i økende grad gå til Resett og de få andre stedene hvor det fortsatt foregår kritiske tenkning.

Men konsekvensene av at Resett på denne måten vinner nye lesere, er intet å glede seg over.

Det er tvert imot veldig bekymringsfullt.