LANGLESNING:Jan Simonsen var en som lyttet og forstod hva som rørte seg i folket. Det gjorde ham kontroversiell og omstridt.
Jeg møtte Jan Simonsen første og siste gang, to dager før han døde. Å intervjue noen på dødsleiet er en krevende øvelse, men jobben ble enkel takket være Jan Simonsens umistelige humør og pågangsmot. Han hadde satt av tid og ønsket å fortelle.
Når jeg møter politisk aktive mennesker, forsøker jeg alltid å finne svar på hva slags type de er. Hva engasjerer og motiverer dem, hvor strategiske og kyniske er de og hva er det som har fått de til å holde ut?
Noen vil se på det å være kynisk og strategisk som noe negativt. Det kan det også være, om man ender opp i en politikerrolle der man spiller noen andre enn seg selv. Her er det bare å skjele til millionærarvingen Jonas Gahr Støres fåfengte forsøk på å spille folkelig, som når han skal spise en bit Grandiosa og åpenbart føler avsmak.
Dette er en del av et intervju gjort med Resett-skribent Jan Simonsen. Han gikk bort 12. august. Intervjuet ble gjort på hans dødsleie.
Del 1: Det siste intervjuet med Jan Simonsen: Jeg har vært meg selv
Del 2: Jan Simonsen – slik taklet han motgangen (+)
Samtidig er politikk i høyeste grad et spill. En som forstod dette var mannen som stiftet forløperen til dagens Fremskrittsparti, Anders Lange. Mannen som var mest kjent for å skåle i eggelikør under rikskringkastingens TV-sendte debatter likte å sammenlikne seg selv med kristne evangeliske predikanter som samlet tusenvis av nordmenn til torgmøter i etterkrigstiden. Han påstod, kanskje med rette, at ingen kunne samle så mange mennesker som ham, hvert fall om man så bort fra disse predikantene.
Men Lange, som hadde bakgrunn som jøssing under andre verdenskrig og antikommunist og medlem av Fedrelandslaget i mellomkrigstiden, forstod også noe annet: Om man ønsker å forandre politikken må man møte andre mennesker med åpenhet, ikke forakt.
På samme måte som for Anders Lange, var det antikommunismen som vekket Jan Simonsens politiske engasjement. Hvor viktig Lange var for Simonsens politiske modning er vanskelig å slå fast, men den tidligere stortingsrepresentanten kunne fortsatt på sitt dødsleie sitere ordrett fra den første talen han så folketaleren fremføre, da han var elev ved Stavanger Katedralskole på slutten av 60-tallet.
Siden fulgte Simonsen med utbrytere fra Unge Høyre som ønsket en sterkere støtte til USA i Vietnamkrigen og kampen mot kommunismen, kretsen som siden ble kjent som Moderat Ungdom. Men for Simonsen var det ikke nok å protestere mot kommunismen, han måtte engasjere seg i et politisk parti. Da Anders Lange så i 1973 stiftet sitt parti på det sagnomsuste møtet ved Symra kino i Oslo, ble dette for Simonsen et naturlig valg.
Han og en kamerat valgte da å oppsøke partikontoret til det nystiftede lokallaget av Anders Langes Parti for sterk nedsettelse av skatter og avgifter (ALP).
Der møtte de hyggelige, velmenende og trivelige folk. Simonsen ble straks spurt om han ville sitte i styret. De som satt i styret var godt voksne folk og likte best å prate om været eller om de hadde vervet noen nye medlemmer på Rosenberg mekaniske verksted, som da var Stavangers desidert største arbeidsplass.
Kameraten trakk seg vekk.
«Jeg kan ikke være med i dette tullet. De kan jo ingenting», sa han til Simonsen.
«Nettopp», svarte Simonsen.
[ihc-hide-content ihc_mb_type=»block» ihc_mb_who=»unreg» ihc_mb_template=»3″ ]
«Dette er normale, alminnelige mennesker. De ønsker det beste for samfunnet vårt.»
Selv var Simonsen godt i gang med å ta høyere utdanning. Kretsen rundt Moderat Ungdom var også utpreget intellektuell. Men han gjenkjente likevel at noe var i emning.
Dette var mennesker annerledes enn de han hadde møtt i Unge Høyre. De hadde ingen elitekurs og hadde ikke studert politisk filosofi eller statsvitenskap. Men de ville gjøre en forskjell og forandre Norge.
Men selv om Jan Simonsen hadde et ektefølt engasjement, var han ikke fremmed for å bruke sterke ord eller overdrivelser, når det var nødvendig. Det var slik man fikk i gang en debatt, mente han.
Noen stor folketaler som Anders Lange eller noen velsmurt TV-debattant som Carl I. Hagen, det var han ikke. Men Simonsen hadde noe annet, et vinnende humør og en egen evne til spissformuleringer som skapte overskrifter.
Som stortingspolitiker for Fremskrittspartiet fikk han det nok mange betraktet som noe av en uriaspost. Partiets politikk var på det sene 80-tall mer rendyrket liberalt og spesielt i 
kulturpolitikken var Frp lite interessert i å ødsle av skattebetalerernes kroner. Og som medlem i komiteen på Stortinget som forvaltet kulturlivet ble det Simonsen som måtte forsvare ymse mer eller mindre gode kuttforslag.
Stutum-stempelet
Som å frata den folkekjære pianisten Kjell Bækkelund sitt statsstipendiat, eller da en journalist fra Dagbladet fikk ham til å uttale at staten burde selge Nationaltheatret. På spørsmål om hva husets skjebne da kunne bli, fikk journalisten lokket Simonsen på glattisen.
«For eksempel bli diskotek».
Ja, måtte Simonsen svare, om det var dette nye eiere ville bruke bygge til.
Overskriften ble som forventet.
Men det førte til at folk kom til ham og spurte hva han virkelig mente med utsagnet. Og da fikk Simonsen forklart hva partiets politikk egentlig var.
På 80-tallet var fjernsyn fortsatt et relativt ferskt medium i politisk sammenheng. NRK bestemte seg på slutten av tiåret for å sende alle landsmøtene direkte på formiddagen, siden det da ikke gikk andre sendinger.
Alle de andre partiene sendte fra sine landsmøter uten noen ytterligere regi.
«Herregud. Denne muligheten må vi jo bruke», tenkte Simonsen.
Fremskrittspartiet var fortsatt et relativt lite parti, med færre enn ti prosent av stemmene. Det var en sjanse som var for god til ikke å utnytte.
Simonsen forfattet et brev til partiformann Carl I. Hagen og sentralstyret. Der foreslo han at de skule utnytte tiden på fjernsyn til innlegg fra salen om et lite knippe kampsaker og med streng regi på hvem som fikk snakke.
Videre skulle ungdommen kle seg pent og at man samtidig skulle passe på at folk hadde på seg litt ulike typer klær, slik at man ikke så for ensartede ut.
Genialt
Det gikk en uke uten at han hørte noe, men så ble han innkalt til Carl I. Hagens kontor.
«Genialt forslag», sa Hagen.
Og slik gikk det. I dag er landsmøter i de store partiene til tider striglede og kjedelige affærer. Særlig Frps landsmøter er kjent for å være notorisk fri for reelle politiske debatter. Simonsen var kanskje den første i Norge som gjorde det som først og fremst var en demokratisk forsamling til et show.
Mer opprørt hav ble det da Simonsen brukte sine evner til spissformuleringer i interne debatter.
Enklere
Selv om det klages mye om polarisering, var det likevel kanskje enklere å være populist på 80-tallet enn 2010-tallet, mente Simonsen. I dag klages det over bisetninger av kritikk, som tolkes og leses som personlige overgrep. Enhver diskusjon kan bli en personlig krenkelse.
Når det er sagt var det mange som hadde et horn i siden til ham.
Daværende VG-kommentator Terje Svabø la ikke fingrene mellom da Jan Simonsen vant en kamptovetering mot Carl I. Hagens foretrukne kandidat som nestformann, Jon Alvheim, i mars 1991.
«Han blir et ugress i Hagens hage som kan komme til å vokse vilt», skrev han i VG om populisten, som avisen hadde døpt «Stutum», uten at Simonsen tok seg noe videre nær av dette. Han kunne konstatere at mens kultureliten og Høyrefolk i Oslo rynket på nesen når han ville kutte i kulturbevillingene og tillate mykporno på private TV-kanaler, møtte han jubel når han reiste og møtte vanlige folk land og strand rundt.
Litt rett fikk Svabø i VG likevel. Simonsen visste å bruke ordets makt for å få det som han ville. Da Carl I. Hagen i 1992 krevde at Kaci Kullman Five tok Frp med i en eventuell regjering, knallet Simonsen til.
«Dersom Høyre går gjennom en renselsesprosess og Kaci Kullmann Five ber på sine knær om unnskyldning for den politikken hun har ført, kan vi samarbeide med partiet. Aldri ellers», sa Simonsen.
Utsagnet skapte selvsagt rabalder. Men ifølge Simonsen møtte han forståelse fra partiformannen.
«Det var demagogi. Hagen forstod det».
Siden skulle det følge vanskelige år med interne stridigheter der Hagen ifølge Simonsen spilte ulike fløyer og grupper i partiet opp mot hverandre. Til slutt måtte han ut av partiet da Gerhard Helskog rettet et kritisk søkelys på ham i to TV-dokumentarer om hans befatning med en mistenkt i Nygaardsaken og forbindelse til den omstridte homonattklubben «Enka».
Han ble også med i Demokratene, som gjorde det bra i Kristiansand, men ikke ellers i landet. Et dilemma, mente Simonsen, var at det nettopp var profileringen av lokalsakene som gjorde at partiet stod sterkt i sørlandskommunen, men ikke ellers i Norge. Han fikk et sterkt nettverk i partiet, men engasjementet ble ikke helt det samme som i glansdagene i Frp. Det var mest noe han gjorde for å være lojal mot sin gamle venn og forbundsfelle Vidar Kleppe og selv om han var svært glad for den lokale suksessen var han tilsvarende usikker på partiets rikspolitiske potensiale.
Simonsen var på sitt dødsleie også opptatt av å diskutere Resett og nettavisens fremtid. Selv meldte han seg straks som skribent da redaktør Helge Lurås kunngjorde nettavisplanene under valgkampen i 2017.
«Det var på tide», tenkte Simonsen.
Han var opptatt av at Resett måtte rendyrke profilen, som en seriøs nyhetsavis på høyresiden med en tydelig sympati for Fremskrittspartiet. Et siste råd hadde han likevel til redaktør Lurås.
«Kommentarfeltet er for dårlig. Det har blitt mindre antisemittisme og rasisme, men det er fortsatt der. Samtidig skjønner jeg det er en fryktelig jobb å moderere og det må være fælt om man har glippet og ikke fanget opp en hatefull kommentar».
[/ihc-hide-content]