Kaveh Rashidi skrev denne uken i en kronikk i Aftenposten at han identifiserer seg som nordmann.
Artikkelen la han ut på Twitter, der den har fått over 2000 likes, og mange støtter ham i hans utsagn. Er det noe galt i det? Nei, men Rashidi velger å kun se saken fra en side, nemlig sin kultur.
Jeg har omtrent samme bakgrunn som Kaveh Rashidi, begge mine foreldre er fra Marokko, men jeg er født og oppvokst på Østerås i Bærum. Alle mine nærmeste venner er norske, jeg har stått på ski og gått tur i marka så lenge jeg kan huske, men gjør det meg like norsk som Ola Nordmann?
Les også: Lege Kaveh Rashidi føler seg norsk. Det skaper reaksjoner
Natur versus kultur
Denne debatten handler stort sett om det er natur eller kultur som definerer din identitet, Rashidi fokuserer på at han er født i Norge og at han dermed er norsk.
– Jeg føler meg ikke iransk, det er sikkert og visst. Det er ingen papirer eller dokumentasjon som tilsier at jeg er iransk på noe vis. Og jeg kan heller ikke være nasjonsløs. Så da er jeg vel norsk. Eller kanskje norskiransk, skriver Rashidi.
Teknisk sett tar ikke Rashidi feil, for om du har norsk pass er du å regne som norsk borger. Men det gjelder kun rettigheter og institusjonelle forhold, som rett på skolegang i Norge, rett til å motta ytelser fra Folketrygden og lignende.
Men samfunnet forøvrig vil neppe definere en person ut ifra hva visse dokumenter sier, det som betyr noen er ens familiehistorie og oppvekst, det er sjeldent enten eller. Familiens bakgrunn (natur) vil være med å forme din kultur. Natur og kultur har et symbiotisk forhold.
Min mening om saken
Mine foreldre er fra Marokko og har 4 barn som er født i Norge, og de har alltid ønsket å integrere seg i det norske samfunnet. Det er jeg veldig glad for. Jeg er så heldig at jeg har fått innsikt inn i to forskjellige verdener. Det har vært med å forme meg som person.
Min far kom ikke til Norge som flyktning, dermed har vi hatt muligheten til å reise til Marokko hver sommer å oppleve våre foreldres kultur, væremåte og tankegang. Det har gitt oss barna mye.
Når folk spør meg om jeg er norsk eller marokkaner, sier jeg ofte ingen av delene for å erte dem. Personlig trenger jeg ikke identifisere som om jeg er norsk eller noe annet. I mine øyne er jeg en verdensborger.
Men objektivt er jeg norskmarokkaner, jeg har aner fra Marokko og en norsk oppvekst. Det er ikke nødvendigvis negativt at jeg ikke er 100 prosent norsk eller marokkansk, det har bidratt til at jeg har et helt spesielt syn på livet og verden rundt oss. Det å kunne være del av to kulturer er en styrke, ikke en ulempe.