Forsker ved Frischsenteret, Simen Gaure, advarer mot krisemaksimering av klimaforandringer.
Det er i sin faste spalte i Aftenposten at forskeren trekker en sammenligning tilbake til sur nedbør på 70- og 80-tallet. Den gang var det en nært forestående skogsdød som det ble skreket opp om, selv om det aldri fantes noe tegn på at sur nedbør drepte skogen.
– Det var bilder i avisen av tretopper og Gro Harlem Brundtland, det var bekymring for skogindustrien, det var forskningsrapporter og oppstyr, skriver Gaure.
Les også: Klimakrisen er en bløff
Også den gangen var det mange som uttalte seg som «eksperter» og som lette etter «bevis» på at sur nedbør drepte skogen.
– Det ble fremmet hypoteser om mekanismer som fikk nedbøren til å drepe skogen. Det som manglet var døde trær. Man fant riktignok noen brune, de sto ved havet og fikk problemer av sjøsprøyt, men det var ikke så nøye, riktig stygge var de, sier Gaure.
Ville ikke høre på fakta
Norsk institutt for skogforskning (NISK), forsøkte å vise til forskning som var gjort på dette over mange år, men media ville ikke høre på de som faktisk hadde fagkunnskaper på området. De fant heller sine egne «eksperter». Skogsdød fra sur nedbør var et faktum sosialt sett, men ikke vitenskapelig, selv om man henviste til «forskning» på området.
Store kostnader
Dette er veldig likt det vi ser i dag hvor «klimakampen» er blåst ut av alle proposjoner. Hvor mye denne kampen vil koste i dagens samfunn, vet vi ikke, men den gangen kostet det rundt to milliarder kroner bare i Tyskland på forskning rundt skogsdød.
Politiske overbevisninger og fakta
Filosofen og biologen Nils Roll-Hansen advarte i 2002 mot en instrumentell bruk av vitenskap i politiske beslutninger. Det vil si at man tar propaganda fra aktivister og media og leter i forskning eller svadaforskning etter «beviser» for sine egne politiske overbevisninger. Roll-Hansen var bekymret for prosesser som produserer konsensus, snarere enn prosesser som produserer sannhet.
Les også: UDI ansatt maner til brøle-markering for klimaet
– Dette kan være en ting å tenke over når vi diskuterer klimatiltak i vår tid. Forskningen er langt fra entydig om samfunnskonsekvenser av klimaendringer, ei heller om hvilke klimatiltak som bør iverksettes og hvor mye ressurser vi bør bruke på det. Men mange synes likevel å ha kommet til tro på at 1,5 eller 2-gradersmålet må nås for enhver pris. Igjen er vitenskapen brukt på et rent instrumentelt vis, denne gangen ved å hente et enkelt måltall fra forskning og insistere på at det er noe helt spesielt med det. Det er det ikke, og kravene om dramatisk inngripen nå eller senest innen to eller tolv år bør begrunnes i noe annet enn «forskning», avslutter Gaure.