Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Dette er et tilsvar til alle skribenter og kommentatorer som mener a) at det er overbefolkningen som er Problemet med stor P, b) mener at det er overbefolkningen som fører til klimaendringer og miljøødeleggelser, eller c) mener at Norge blir overtatt av innvandrere fra den ikke-vestlige verden.

annonse

Befolkningsstørrelse og dens virkninger

Jeg merker meg med undring at de som mener der er for mange mennesker, alltid unnlater å fortelle hvilke grupper det er for mange av. Der er dessverre en observerbar sak at folk alltid mener der er for mange innen andre og spesifikke grupper. Her finner man ikke akkurat noen tendens til «å begynne med seg selv», som det oppfordres til i andre moralske spørsmål.

John B. Calhoun var en forsker som brukte mus og rotter til å studere effekten av befolkningstetthet.

Hans mest berømte eksperimentkalles Mus-Utopia og ble vitenskapelig publisert i 1973 under navnet «Døden ganget med seg selv. Den eksplosive vekst og undergang til en mus-befolkning.»

Les også: Svalbard 1938: – Er isbryteren blitt overflødig?

Mus-utopia

Fire sunne avlspar av mus fikk reprodusere seg fritt i et ‘utopisk’ miljø med rikelig med mat og vann, ingen rovdyr, ingen sykdom, behagelig temperatur – i så nært som mulig ideelle forhold og plass. Det som skjedde ble beskrevet av forfatteren i form av fem faser: A) etablering, B) eksponentiell vekst, C) avtagende vekst, D) avlsopphør og befolkningsstagnering, E) befolkningsnedgang og total død:

Fase A – 104 dager – etablering av musene i deres nye miljø, da ble de første kullene født.

Fase B – frem til dag 315 – eksponentiell befolkningsvekst doblet hver 55. dag.

Fase C – fra dag 315 til dag 560 mens befolkningsveksten brått bremset opp til en doblingstid på 145 dager.

Fase D – fra dag 560 til dag 920; befolkningsveksten var stagnert, fødslene matchet dødsfallene en kort stund og etter dag 600 var det ingen fødte som overlevde. Fremvekst av mange patologiske atferder.

Terminalfase E – befolkningen synker til null. Den siste unnfangelsen skjedde omkring dag 920, hvoretter det ikke var flere fødsler, alle hunnene var i overgangsalderen, kolonien ble aldrende og til slutt var alle døde omkring dag 1780.

For å oppsummere – da fire avlspar av mus fikk reprodusere under ideelle ‘utopiske’ forhold, sluttet kolonien helt å avle etter mindre enn tre år, og døde deretter ut.

Eldre og nyere fortolkning

Hovedpoenget med mus-Utopia var at til tross for at alt mulig ble gjort for å skape ideelle biologiske forhold, så stoppet kolonien å vokse, den ble raskt mindre, og døde til slutt helt ut. Dette var et svært overraskende resultat rent biologisk, og innebar at en eller annen vesentlig faktor rundt musenes grunnleggende krav eller oppførsel ble forsømt.

Mus-Utopia-eksperimentet tolkes vanligvis i form av sosiale belastninger relatert til «overbefolkning», at trengsel genererte patologisk atferd og tap av viljen til å reprodusere.

Dette er sannsynligvis en utilstrekkelig forklaring; fordi 1. Muspopulasjonen ble faktisk aldri overbefolket, 2. Nedgangen i avl skjedde veldig raskt, og kom seg aldri, selv etter at befolkningstallet falt raskt og trengsel ble redusert, og 3. Befolkningen døde raskt ut.

Da er det mer sannsynlig at det som foregikk var mutasjonsakkumulering, med skadelige (men ikke-fatale) gener som trinnvis akkumuleres med hver generasjon og genererer et bredt spekter av stadig dårligere tilpassede adferdspatologier; denne prosessen blir raskt overveldende og ødelegger befolkningen før noen gunstige mutasjoner kan dukke opp for å redde kolonien fra utryddelse.

Den bisarre oppførselen som ble sett spesielt i fase D – for eksempel de kvinnelige musene som ikke reproduserte seg og de mannlige ’vakre’ som syntes å være sunne og tilbrakte all sin tid på selvpleie, men som faktisk var passive, ikke-responsive, uintelligente og uinteresserte i reproduksjon – var sannsynligvis dårlige tilpasninger i en populasjon som synker under tyngden av mutasjoner.

Hvorfor mutasjonsakkumulering?

Årsaken til at mus-Utopia kunne produsere en så rask og ekstrem mutasjonsakkumulering, er at ville mus naturlig har svært høye dødeligheter fra predasjon. Fordi ville mus er så kortlivete, er mus ikke «bygd for å vare» og har rykte av å være uvanlig utsatt for å produsere nye skadelige mutasjoner (og er derfor ekstremt utsatt for kreft og mottagelige for kreftfremkallende stoffer – og det er grunnen til at mus brukes til å teste for kreftfremkallende stoffer).

Dermed er mutasjonsvalgbalanse i operasjon blant ville mus, med svært høye dødelighetsrater som kontinuerlig luker ut den høye frekvensen av spontant forekommende nye mutasjoner (slik reproduktiv eksklusjon av ‘mindre fit’ er spesielt sterk blant menn) – med typisk bare en liten og relativt mutasjonsfri andel av (et stort antall) avkom som overlever for å reprodusere; og et mindretall av de mest aktive og sunne (mutasjonsfrie) hannene som blir hovedparten av hver generasjon.

I mus-Utopia er det imidlertid ingen predasjon, og alle de andre årsakene til dødelighet (f. eks. sult, vold fra andre mus) reduseres til et minimum – så de hyppige mutasjonene bare akkumuleres, generasjon etter generasjon – og produserer tilfeldig alle slags patologiske (dårlig tilpassede) atferder.

Faren for mutasjons-nedsmelting

Utryddelse på grunn av mangel på seleksjonsmekanismer, som fører til rask mutasjonsakkumulering, kalles «mutasjons-nedsmelting».

Det skjer fordi, i tillegg til problemet med mutasjonsakkumulering ved mangel på seleksjonsmekanismer, når en populasjon har begynt å krympe, er det en økende fare for utryddelse på grunn av en positiv tilbakekoblingssyklus. Skadelige mutasjoner samler seg så raskt at de overvelder en befolkning før den kan utvikle en vei ut – ettersom befolkningen krymper slik at det blir mindre og mindre sannsynlig at «tilfeldighet» genererer en kompenserende fordelaktig mutasjon som kan redde den fra utryddelse.

Mutasjons-nedsmelting kan utmerket godt skje med menneskene. Vi ser dette allerede i de såkalt utviklede landene, hvor fertiliteten har sunket raskt med hvor «utviklet» landet er. I så å si samtlige vestlige land er fertiliteten så lav at befolkningsnivået ikke kan opprettholdes.

Menneskene i et utviklet samfunn velger å få færre barn, og data viser at fertiliteten synker raskt med kvinnenes mulighet til utdannelse, og enda raskere jo høyere denne utdanningen blir.

Dermed er det et paradoks at de mest intelligente menneskene avstår fra å formere seg for at befolkningsnivået skal kunne opprettholdes.

Medisineren og forskeren Bruce Charlton har prøvd å jevnføre mus-Utopia med befolkningsutviklingen i det moderne England.

Mus er fullt klare til å reprodusere seg etter omtrent 4 måneder, så gjennomsnittlig generasjonstid er omtrent 5 måneder, omtrent 150 dager.

Så når vi starter med 104 dager som null – da reproduksjonen i mus-Utopia begynte, kan vi konvertere ovennevnte antall dager til musegenerasjoner.

Eksponentiell vekst i fase B, dobling hver 55. dag varte i 201 dager, ca. 1,3 musegenerasjoner.

Eksponentiell vekst i fase C, dobling hver 145. dag varte i ytterligere 245 dager, ca. 1,6 musegenerasjoner.

Så populasjonsvekstfasen under utopiske forhold varte bare 3 musegenerasjoner.

Fase D, stagnasjonsfasen varte i ytterligere 360 dager = 2,4 musegenerasjoner

Terminalfase E fra den siste unnfangelsen (og de facto uunngåelig utryddelse) 816 dager etter at avl startet, ca. 5,4 musegenerasjoner.

Charlton prøvde å sette inn start-år for England, og brukte henholdsvis 25 og 30 år som verdi på en menneske-generasjon for beregningen av hvor England har kommet.

Han tar også i betraktning at den industrielle revolusjonen kom ikke likt til alle i England, altså at vårt mus-Utopia ikke kom samtidig til hele befolkningen. Vi er jo heller ikke mus, så vi har en annen mutasjons-hastighet i forhold til generasjonsvarigheten.

Hans antagelser er at fase C i England startet omkring 1920, og fase D hvor befolkningen har stagnert, startet omkring 1970. Han regner med at dersom vi fortsetter som musene, vil det ennå ta 30-40 år før det siste barn av etnisk engelske foreldre blir født.

Ser vi på Europa i helhet var det allerede i 2018 færre fødsler enn dødsfall, inkludert blant innvandrere fra ikke-vestlige land. Europa har dermed allerede gått inn i fase D, hvor nedgang er uunngåelig.

Les også: Podkast (11): Anonym politimann sier Norge har problemer

Norge – fra fase C til fase D

I Norge går fødselstallet ned til tross for økende befolkning. Det var 55 120 fødte i 2018, og dødstallet var 40 840. Det lave dødstallet skyldes de lavere fødselstallene før krigen. Det var imidlertid under 40 000 etnisk norsk-fødte barn i 2018. Den etnisk norske fertilitetsraten, som nå er under 1,6, gjør at vi er i slutten av fase C og nærmer oss fase D for den etnisk norske befolkningen. Mer nøyaktige kan vi ikke være fordi vi ikke vet hvor mange innvandrere som er født i Norge som døde i 2018.

Fertiliteten blant innvandrerkvinner har også sunket til under 1,9, det samme som den norske fertiliteten var i 2011. Så innvandrerkvinnene får også færre barn og det går samme vei med dem som de etnisk norske.

Innvandrerkvinner fra Afrika har den høyeste fertitiliteten, men den har sunket fra over 3 i 2011 til 2,55 i 2018. Det er en ganske formidabel nedgang når man ser historisk på nedgangen i fertilitet i Norge. Her tok denne nedgangen mye lenger tid. Alle andre innvandrergrupper har fertilitet under 2,0 og er dermed på vei mot fase D.

Så merker vi oss også at fertiliteten i hele verden er i ferd med å gå ned, og at den de siste tiårene har sunket raskere i resten av verden enn i Vesten, i forhold til når kvinner begynte å få utdannelse. Dette gir altså forskjellig starttidspunkt på når nedgangen starter.

Det hjelper ikke om man av religiøse grunner ønsker å ha mange barn. Katolikkene i Quebec hadde en fertilitetsrate på over 10 for hundre år siden. De er fremdeles katolikker, men fertiliteten har gått ned til det samme som i Canada forøvrig. I Norge har enkelte frikirkelige og lavkirkelige miljøer høy fertilitet, men det er også her alminnelig nedgang.

Det sies at politikerne for mange tiår siden fant at de måtte ha innvandring for å avhjelpe den stadig eldre norske befolkningen, at disse innvandrerne skulle sørge for skatteinngang for nordmenns pensjoner.

Glem det. Den voldsomme innvandringen fra den tredje verden dreier seg i hovedsak om ikke-utdannede menn, og når Europas land begynner å slåss, har Merkel og co. sørget for en stor og mektig hær, som kommer til å sørge for en ytterligere nedgang i befolkningen. Men barn får de ikke, for det er altfor få kvinner tigjengelige.

Det er ingenting å krangle om. De aller fleste tror at befolkningen vil komme til å stagnere på et lavere nivå, hvor folk igjen skal begynne å få barn. Men befolkningen i dag har allerede akkumulert for mange mutasjoner takket være – simpelthen – at sivilisasjonen gjør sitt for at Darwins evolusjon ikke skal virke.

Livslengde har ingenting å si. Det at vi lever lengre, vil bare si at det vil bli flere pleietrengende og færre til å pleie dem.

Allerede generasjonen som ble født for rundt hundre år siden, valgte å få ett, to eller tre barn. Av bekvemmelighetshensyn, for mange av disse kvinnene var ennå husmødre, og kunne fått flere barn. Boligbygging fra for hundre år siden og frem til i dag la imidlertid ikke opp til mer enn tre barn. Det kostet plass og dermed penger å ha flere. For hundre år siden var det vanlig med ett inntekstsbringende familiemedlem, nå må begge foreldre ut i arbeid for å betjene familiens utgifter.

Kvinner og for den del også menn velger ikke antall barn bare frivillig. Det fortelles meg at det omtrent ikke bygges leiligheter i Oslo for familier som ønsker flere enn to barn. I alle større byer legges det opp til små familier, som heller skal benytte seg av alle «tilbudene» rundt dem, enn å bruke tid på å ha barn. Ved å hindre transport blir det vanskeligere og vanskeligere i det hele tatt å ha barn.

Tilbudene rundt oss, og fokuset på evig ungdom i all reklame og alle media, gjør at kvinnene venter med å få barn til de er så gamle at de kun kan få noen få. Eller de får overhodet ikke barn, fordi det er for sent og de er for etablerte.

Mengder av unge kvinner – og menn – er nå i tillegg så skremte av klima-propagandaen at de ikke har lyst til å få barn overhodet.

Innvandrere fra den tredje verden jeg kommer i kontakt med, er ofte svært glade i familien sin og snakker først og fremst om dem. Og så har de et felles spørsmål til meg, noe de har observert og lurer på:

«Hvorfor vil ikke norske kvinner ha barn?»

Velkommen til menneske-Utopia. Så lenge det varer.

 

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.