Ellen Reitan, som er rådgiver i Ap på Stortinget, skriver i en kronikk i Adresseavisen at vi må snakke om hetsen mot MDG. Men hvorfor må vi egentlig det? Det er dessverre mange som mottar hets.
Når man begynner å lese kronikken, så kan man være enig. Reitan skriver om partileder i Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, som hadde annonsert på sosiale medier at hun var på vei tilbake fra mammapermisjon og til Stortinget.
Innlegget hadde visstnok fått to tusen kommentarer hvor de positive kunne telles på et par hender, ifølge Reitan.
Selvsagt er hetsing av enkeltpersoner i det offentlige noe de fleste normale mennesker vil til livs. Men det finnes mange som ikke har begrensninger i det offentlige rom, og som via sosiale medier nå har fått en plattform hvor de kan få uttrykk for sitt sinne, frustrasjon og regelrette hat.
Bastholm & Co’s politikk provoserer veldig mange. MDG og deres representanter kan ikke forvente å bli mottatt med rød løper og rosende ord, så lenge de har en politikk som i mye og mangt vil rive ned det Norge det har tatt over 50 år å skape.
Reitan velger å fokusere utelukkende på MDG og hets mot dem. «Undersøkelser blant topp-politikere fra både 2013 og 2017 viser at Frp-politikere opplever mer hat, trusler og fysiske angrep enn politikere fra KrF, Høyre og Ap,» skrev Faktisk.no i 2018. Motstemmer i innvandringspolitikken, FrP og deres representanter osv, vi i Resett for den del osv får også hets. Men det er sjelden et tema når kronikker skrives i de etablerte mediene. Går man motstrøms, så må man forvente reaksjoner som ikke er av den hyggelige sorten.
Vi har i dag lover mot hatefulle ytringer, så det er ikke verre for Bastholm enn det er for andre om hun mottar trusler eller andre former for ytringer som strider mot norsk lov. Det kan anmeldes.
Det sagt, Reitan har et poeng. Det er selvsagt lite motiverende og hyggelig å motta slike meldinger. Det kan sågar være regelrett skremmende, noe som ikke kan aksepteres. Så ja, det bør definitivt gjøres noe med.
Men så gjør Reitan tabben. Hun trekker Utøya-kortet og drar nå også kongresstormingen i USA inn i bildet. Hun lager med dette et fiendebilde av frustrerte og sinte mennesker rundt om, hvor vold, massemord og konservativ politikk er essensen. Denne sammenligningen er direkte usmakelig og fører ikke til annet enn mer hat.
Det er på en måte en hatefull ytring i seg selv, når den som sender Une Bastholm en lite hyggelig melding blir sammenlignet med Breivik. Dette bør Arbeiderpartiets representanter nå ta til seg.
Reitan mener vi skal «prise oss lykkelige over at voldspotensialet ikke har manifestert seg oftere enn det har».
Hun fortsetter: «Det er rent faktisk farlig å la hatet flyte så fritt og uimotsagt, og enda mer når det så systematisk rettes inn mot visse grupper.»
Tenker Reitan da også på hets mot FrP eller har hun kun i tankene at hets kommer fra «høyresiden»?
Ap-rådgiveren mener også at dette ikke må bli en diskusjon om ytringsfrihet. Dette spesielt fordi hun mener at «det stort sett er avsenderne av hetsen vi er bekymret for at skal bli stille».
Hets har ingenting med ytringsfrihet å gjøre, noe Reitan burde vite. Det å kunne ytre sin mening offentlig i et demokratisk samfunn, er underlagt visse etiske, moralske og lovmessige retningslinjer. Brudd på disse fører til alt fra utestengelse fra sosiale medier til bøter eller sågar fengsel.
Kanskje er det lov å lure på hva Reitan gjorde for å stanse hetsen mot en av sine egne? Hvor engasjert var hun når truslene mot Trond Giske var på sitt verste, og kom disse truslene og sjikanen fra høyresiden mon tro?
Skal man komme hets og annen form for hatefulle ytringer til livs, så tror jeg det er lurt å forstå følgende først:
Det får man ikke gjort så mye med.
Det vil nemlig alltid være mennesker som ikke har sosial intelligens eller begrensninger nok til å holde tilbake når de føler seg forbannet. Men det at disse personene truer med vold på sosiale medier, betyr ikke at de faktisk vil utøve dette i det virkelige liv. Som politiker bør jo Reitan ha førstehåndskunnskap om at det er langt mellom ord og handling.
Men kanskje det aller viktigste hvis man ønsker å begrense hatefulle ytringer så mye som mulig, er å slutte å provosere og indirekte oppfordre til dem. Det å trekke Utøya-massakren og kongresstormingen i USA inn i debatten, er ikke bare tanketomt og regelrett idiotisk, det er virkelig provoserende.
https://resett.no/2022/01/12/na-far-de-millioner-a-rutte-med-slik-skal-pengene-brukes/?swcfpc=1