Norges sannsynligvis aller beste fotball-trener gjennom tidene har gått bort. Fotball-Norge er i sorg, og kommer til å minnes alt det han har tilført norsk fotball i generasjoner fremover. Eggen hylles på alle bauger og kanter og det er vel fortjent!
Nils Arne Eggen var et unikum, en «one-of-a-kind», en mann som alle innså var så dyktig og som lyktes så til de grader, at det ikke fantes maken til klubbtrener i Norge. Den eneste som kommer i nærheten av Eggen når det gjelder ikon-status, må være Drillo, men hans bedrifter kom med det norske landslaget, mens han aldri hadde samme suksess som Eggen som klubbtrener.
Men det meget spesielle med Nils Arne Eggen, som skiller han fra nær sagt enhver annen norsk offentlig person, var at han var så fritt-talende og hadde en så frisk språkbruk, at ingen andre kommer i nærheten av hans bruk av totalt uakseptable tabuord som dverg, neger, trusler om å kappe beina av en spiller osv.
Men i Eggens tilfelle, så trekkes disse meget friske uttalelsene frem og siteres i mediene, som et morsomt bevis på Eggens fargerike språk, og meget direkte tale mot både spillere, journalister og utenlandske fotballkommentatorer.
Noen av de aller friskeste uttalelsene må vel være denne til «Mini» Jacobsen: «Mini, din forbainna lille dverg, no spreng du, ellers så kappe æ av dæ fotan!»
Eller hva med denne til John Carew: «Jøss, John. Med alt det gullet der begynne du faktisk å lign på en neger.»
Men har Eggen noensinne fått noen offentlige avskyerklæringer eller gråtende reaksjoner fra hyperfølsomme, krenkede mennesker, som har blitt sønderknuste av denne måten å snakke til sine spillere på?
Jeg mener, når disse supersensitive menneskene tar til gråten og mener det er et bevis på den forferdelige rasismen i Norge når en ku blir kalt for en neger-ku, og får dagevis med oppmerksomhet, hvor mye dypere og varig burde det ikke ha krenket dem at Mini ble kalt en dverg og John Carew en neger?
Burde de ikke dybdeintervjues nå om sin traumatiske opplevelse med Eggens dypt krenkende rasisme?
Les også: Idrettspresidenten om Eggen: – Et forbilde både på det personlige og sportslige plan
Men hittil har vi altså ikke hørt en eneste reaksjon mot Eggen. Hva kan det skyldes? Vel, jeg tror forklaringen er enkel. Alle som kjente Nils Arne Eggen visste at han var en varm og kjærlig person, som både hadde den dypeste respekt for og gode følelser for sine spillere.
Jeg tro ingen noensinne kan ha mistenkt Eggen for å forakte eller være rasistisk mot noen av sine spillere. Hans friske språkbruk hadde absolutt ingenting med rasisme å gjøre. Eggen var en mann som snakket rett fra levra, han var en mann av folket og hadde en folkelig språkbruk.
Dessuten bød han på seg selv. Hans enorme engasjement og entusiasme kunne neppe ha kommet til uttrykk på samme måte, om han skulle ha lagt bånd på seg selv, og opptrådt som en forsiktig, veloppdragen og høflig noksagt. Eggen ga alt, han var engasjert til tusen, og det var nettopp hans enorme engasjement som skapte suksessen hans som fotball-trener.
Det de aller mest politisk korrekte vokterne av andres ordbruk ikke fatter, er at det er ikke ordbruken som forteller noe om hva slags holdninger man har til andre mennesker. Når noen innbiller seg at de slår et stort slag for anti-rasismen når de lager en kjempehistorie ut av at noen har kalt en ku for neger-ku på spøk, så tror jeg de tar grundig feil.
Jeg er bomsikker på at Kjersti Grini ikke er rasist eller har foraktelige holdninger overfor utlendinger. Det tror jeg er helt klart for alle etter det hun har fortalt i mediene. Men likevel innbiller altså noen seg at nå blir det mindre rasisme i Norge, fordi de har klart å henge ut Kjersti Grini som rasist.
Fatter de ikke at folk flest synes dette blir så meningsløst, at det i realiteten er de selv som taper på dette? Folk flest fatter ikke at noen kan være så humørløse og nærtagende at de ikke makter å fatte at det å kalle en ku for neger-ku, kun er et forsøk på å være morsom.
Og hvorfor mener noen at de skal ha monopol på å bestemme hva andre skal få lov å si og ikke si? Noen mener altså at det er deres rett til være overdommere over andres humor og andres bruk av tabuord. Kan du tenke deg noe mer moralistisk enn når noen påstår i sin moralske overopphøyhet at «Det sier vi ikke»!
Særlig omtalen av andre som en del av et stort «vi», burde provosere alle fornuftige mennesker. Det finnes ikke et slikt vi. Alle og enhver bestemmer helt og holdent selv over sin egen språkbruk. Og «vi» må få lov til å svare når noen påstår at det er noe vi ikke kan si: «Jo akkurat dette sier vi»!
Vi spøker, tuller og lager humor av akkurat hva vi vil. Og ingen har noen rett til å avgjøre hva som er passende å ytre for andre enn seg selv.
Denne nymoralismen på vegne av andre, burde vi avvise som uakseptabel. Den minner meg om de prektige og moralistiske lærerinnene jeg hadde på barneskolen for snart 60 år siden. Jeg er bomsikker på at de aldri ytret et eneste bannord. De var så prektige at de følte seg berettiget til å bestemme hva vi små gutter og jenter skulle ha rett til å ytre. Og nå har vi disse prektige moralens voktere som barnevakter for hva vi andre voksne mennesker skal ha lov til å ytre.
Les også: Åpenhjertig Eggen: – Man må i grunnen forberede seg på at man dør selv, det kan skje fort
Problemet med disse woke-menneskene er at de mangler respekt for at andre har en røffere form for humor, og et langt mer fargerikt språk enn i de overbeskyttede miljøene de kjenner der ingen tåler en røff spøk. Jeg husker godt da jeg hadde sommerjobber som ungdom og opplevde den røffe omgangsformen blant arbeidsfolk. Jeg skjønte fort at jeg måtte tåle en grov salve, men jeg opplevde også at dersom jeg tok igjen med samme mynt, så fikk jeg respekt.
Noe av hemmeligheten med å forstå andres utsagn, og ikke tillegge dem de elendigste motiver, er å forsøke å forstå sjargongen. For veldig ofte er det kun en sjargong og ikke et uttrykk for rasistiske eller nedlatende holdninger.
Og akkurat når det gjelder Nils Arne Eggen synes dette å være noe alle forstår. Han var en friskus, en person med svært direkte og fargerik språkbruk, men samtidig en gudbenådet god trener som elsket sine spillere og fikk det aller beste ut av dem! Og for det bør vi aldri glemme han!