Står vi på randen av en krig?

USA og Russland møtes denne uken i Geneve til samtaler om den spente situasjonen. Klassisk posisjonering har vært kommunisert i forkant av møtene.

Russland har presentert en smørbrødliste med krav som de selv vet er å skyte langt over mål, og NATO ved Generalsekretær Jens Stoltenberg har svart skarpt og tydelig med ingen vilje til å bry seg om kravene. Bak denne posisjoneringen ligger en politisk og historisk realitet som det er å håpe at alle deltagerne denne uken har med seg i bevisstheten.

På den ene siden har vi et Øst-Europa som ufrivillig lå under et russisk-ledet kommunistisk åk, fra avslutningen av den andre verdenskrig til jernteppets fall. De vil selvsagt sikre seg at det aldri skjer igjen. På den andre siden har vi et Russland, som i likhet med USA, er interessert i å trygge og sikre sin interessesfære og sitt handlingsrom. Herom strides de lærde, hvor Stoltenberg selvsikkert og eplekjekt utaler at det har Russland ingen krav på, men Kai Eide, med sin rike erfaring og kunnskap, avviser Stoltenbergs påstand som entydig feilaktig.

Realiteten er følgende:

Russlands svartehavsflåte ligger i Sevastopol på Krim. Dette er en strategisk kritisk viktig base for Russland, og den er det selvsagt at de aldri ville risikere å la falle i NATOs hender. Det er garantert en av de mest åpenbare grunnene til at de i 2014 regisserte en operasjon som ledet til annektering av Krim. Det hører også med til historien at folket på Krim selv stemte i en folkeavstemning at de ville tilhøre Russland, og således fikk det som de ville. Nå står tilsynelatende striden om Donbass og Luhansk i det østlige Ukraina på grensen mot Russland. Befolkningen her er også for en stor del dratt mot Russland, og her har det vært i realiteten en lavintensivkonflikt mellom Ukraina og Russland. Men selv om dette er realitetene på bakken, er kjernen i konflikten det overordnede strategiske bildet. For Russland å akseptere at Ukraina blir NATO-medlem, er som om Kina inngår en militærallianse med Mexico og begynner å utplassere våpen, soldater, materiell og strategiske rådgivere. Ikke en amerikansk president i hele verden, demokrat eller republikaner, hadde akseptert dette. Stoltenbergs tese om bortfall av interessesfærer er det da ingen som ville hørt på, og med rette.

Det ligger også flere politiske realiteter i skyggen av samtalene i Geneve. Vi husker hvordan russiske fallskjermsoldater og vestlige styrker følte hverandre på tennene 12.juni 1999 i etterkant av krigen i Kosovo. Heldigvis fikk denne situasjonen et fredelig utfall, og vesten etablerte Kosovo som selvstendig stat i strid med serbernes og russernes interesse. Mellom 65 000 opp til 250 000 serbere forlot sine hjem i Kosovo ved statens opprettelse. Vesten har i grunnen sin egen annektering å svare for.

Obama/Clintons klare formål om å styrte Assad i Syria berørte også Russland direkte. Russlands eneste permanente base i Midtøsten var i Assads Syria, og hvis de satt og så på at Assad ble styrtet, ville dette kunne forrykke hele maktbalansen i regionen som særskilt ville kunne svekke Russlands innflytelse. Det var helt forutsigbart at Russland ville gjøre alt som var mulig for å hindre en slik utvikling.

Resultatet av krigen i Libya håper jeg ingen i vesten er stolt av, det er en humanitær katastrofe og en konstant sikkerhetspolitisk destabiliserende faktor som ennå ikke er avklart. Afghanistan-prosjektet hadde nok en rød tråd i seg en gang, men Joe Bidens katastrofale uttrekning og politiske nederlag, har svekket både USAs tillit og rolle, ikke bare i Midtøsten, men globalt. Biden minner mer og mer om de siste svekkede presidentene i Sovjetunionen. Maktvakuum er farlig.

Generalsekretær Stoltenberg er et kapittel for seg selv. Med unntak av verneplikt på Evjemoen, ingen militær erfaring eller kompetanse, og en ikke spesielt imponerende CV i Norge som statsminister hva gjelder forståelse av forsvar og beredskap og med en fortid som NATO-motstander i AUF. Det er lett å overkompensere når du ikke har trygghet i det du kan og forstår.

Ukraina selv er et land i dyp splittelse: Den ukrainsk-ukrainske delen higer mot vesten;  den andre delen, den russisk-ukrainske befolkningen, søker seg mot Russland. Hadde ikke NATO og USA rotet seg så sterkt inn i Ukrainas politiske selvstendighet, ville nok ikke Russland brydd seg med å hverken annektere Krim for å sikre Sevastopol, eller Ukraina i sin helhet.

Det er også viktig å forstå Russlands selvidentitet. En del i vesten lever fremdeles i en kald krigsmentalitet, det gjør nok en del i Russland også. Det vil aldri bli en god fremtid hvis disse menneskene får siste ordet i saken. Prof. Glenn Diesen ved Universitetet i Sør Øst Norge har skrevet en svært viktig bok som heter Russian Conservatism. Den viser hvordan russisk selvforståelse har gjort et dramatisk ideologisk skift fra en marxistisk globalisme, til en intern russisk kristen identitet som minner om selvforståelsen i tsar-perioden. Russland er en kristen sivilisasjon. Vi husker de gode tidene mellom Boris Jeltsin og Bill Clinton, og mellom Vladimir Putin og George Bush. Siden det har noe gått galt.

I en krig mellom Russland og vesten er det Europa som kommer til å betale prisen. Det vil være den mest unødvendige krigen i verdenshistorien. Der vil det bare være en vinner: Kina.

Vesten må snarest finne tilbake til sin egen kristne sivilisasjonsforståelse, og bruke denne til å bygge bro med Russland. Nettopp dette er det mange krefter i vesten som ikke vil ha. Poenget er at mens forhandlere sitter i Geneve denne uken, er det viktig å få med seg at i begivenhetene som har funnet sted i fra den kalde krigs slutt til i dag, er det ingen som sitter med klistremerkene den gode eller den onde, rundt bordet i Geneve. Er det noen gang i historien litt pragmatisme og ydmyk selvinnsikt er viktig, er det nå.

Noen, særlig dominant i forsvarssektoren og i mediene, trekker frem en sammenligning mellom dagens situasjon og Hitler, nazistene, München, faren for å være dagens Neville Chamberlain og krav om Lebensraum. Dette er en historieløs sammenligning, og en svært farlig feilslutning. Disse menneskene lever i et scenario som ikke lenger eksisterer, av årsaker jeg har nevnt. Derfor må vi se disse dagene og ukene i lys av dagens situasjon og virkelighet, og jeg tillater meg å skissere noen punkter til en skisse for en mulighet til å komme hverandre i møte.

1. Vesten bør tilby seg å de-eskalere situasjonen rundt annekteringen av Krim, og bygge ned sanksjonene. Krim er like russisk som Kosovos selvstendighet.
2. NATO garanterer at Ukraina og Georgia ikke skal bli medlem av NATO.
3. Alle parter reforplikter seg til Minsk II-avtalen fra 2015.
4. Ukraina anerkjennes både av USA og Russland som et nøytralt land.
5. Det blir ingen endring av status til noen nåværende NATO land. Det er overhodet ikke relevant på forhandlingsbordet.
6. USA erkjenner det alle allerede innser, at Assad blir ikke styrtet i Syria, og en felles gjenoppbyggingsplan hvor stormaktene bringer partene til forhandlingsbordet og sikrer minoritetenes rettigheter og trygghet etableres.
7. USA og Russland inviterer til samtaler om kurdernes rettigheter i Levanten, og en opphevelse av Sykes-Picot-avtalen som ofret kurderne. En kurdisk nasjonalstat må nå diskuteres for å skape stabilitet i Levanten, og denne nasjonen må få en felles garanti for sin oppbyggelse av USA og Russland samlet.
8. Sverige og Finland er nasjoner som gjør akkurat som de vil. De er venner av NATO.
9. USA, Russland og Europa lager en plan for samtaler om felles sikkerhetsutfordringer og nye samarbeidsplaner for dagens utfordringer.
10. EU tilbyr Ukraina en svært god handelsavtale uten EU medlemskap.
11. USA, Russland, India, EU, Israel, landene omfattet av Abraham-avtalen og kristne land i Afrika inviteres til en dialog om tilsvarende felles sikkerhetsutfordringer og samarbeid for fred og stabilitet globalt.

I mellomtiden bør Norge gjøre det vi ikke gjorde med Stoltenberg som statsminister: bygge opp vår forsvars- og beredskapsevne litt faderlig fort. La meg komme med et par forslag der også:

1. Gjenopprett Forsvarets Overkommando og flytt forsvarssjefen ut av departementets skygge.
2. Legg innkjøpsbeslutningene rett under forsvarssjefen med budsjett, og fjern byråkratene i FD fra prosessen.
3. Legg NH-90 i en skuff, og kjøp Black Hawk og Sea Hawk.
4. Kjøp transporthelikoptre til Hæren.
5. Etablér skvadroner med kamphelikoptre.
6. Bygg opp HV til 80 000 umiddelbart med 100% inndekning av materiell, våpen og trening.
7. Etabler en Brigade i Sør-Norge.
8. Gjenopprett HV-016 og Sjøheimevernet.
9. Få luftvern rundt Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim samt kritisk infrastruktur.
10. Kjøp minimum seks nye U-båter.
11. Bygg opp 5-10 skvadroner med kystkorvetter.
12. Viderefør basepolitikken som har tjent Norge vel.
13. Reetabler Andøya og spre F-35 på flere steder enn Ørlandet.
14. Styrke Sivilforsvarets evne til å støtte sivilsamfunnet under krise, katastrofer og krig.

Et land som ikke har vilje og dermed evne til å forsvare seg selv, vil ikke overleve som selvstendig nasjon.

Min vurdering er at krig ikke er nødvendig, og at fred med gjensidig tillit og respekt er mulig. Men noen må ta det første steget.

https://resett.no/2022/01/12/kasakhstans-ambassador-i-resett-intervju-ingen-tvil-om-at-islamske-ekstremister-og-terrorister-infiltrerte-demonstrantene/?swcfpc=1