Putin til hest i 2009. Foto: ALEXEY DRUZHININ / SPUTNIK / AFP / NTB
annonse
annonse

Det er ettervirkningen av Vestens overmot, naivitet og idealisme etter den kalde krigens slutt og det militær-industrielle kompleks’ grådighet som nå tydeliggjør seg i Putins rasling med sablene langs Ukrainas grenser.

«Historiens slutt» er Francis Fukuyamas kjente utsagn fra tidlig på 1990-tallet. Mange akademikere og politikere trodde det liberale demokratiet i en kapitalistisk kappe hadde vist sin overlegenhet til alle med «seieren» over kommunismen. Det var bare et spørsmål om tid før alle adopterte samfunnssystemer etter vestlig modell.

Med på lasset fulgte en strategisk arroganse med militær intervensjon på Balkan, i Somalia, Afghanistan, Irak, Libya og andre mindre områder, samt en ekspansjon av NATO østover mot Russlands grenser. Putin protesterte, men det ble avfeid med enøyde påstander og floskler om at alle land sto fritt til å velge sine alliansepartnere selv. Man hadde vestlige politikere som innbilte seg at geopolitikk, interessesfærer, historie og kultur ikke lenger spilte noen rolle. Alle ville bli som oss, del av en stor global og liberal familie av venner. De realpolitiske anlagte av oss her i Vesten kunne ikke annet enn å fortvile over det vi så.

annonse

For min del ga den frustrasjonen over vår egen sfæres nærsynthet seg utslag i boken Hva truer Norge nå? Sikkerhetspolitiske selvbedrag etter den kalde krigen (Cappelen Damm Akademisk, 2015).

Og med NATOs ekspansjon, økte spenningene og behovet for å skifte ut og anskaffe amerikanskprodusert forsvarsmateriell.

Det viste seg vanskeligere enn idealistene trodde å omdanne multietniske og tradisjonelle, religiøse samfunn til liberale demokratier. Kollapsen til det vestlig innsatte regimet i Kabul i august 2021 er bare det tydeligste symbolet på denne feilslåtte vestlige intervensjonismen og ekspansjonismen de siste tre tiår.

annonse

Russland var svakt på 1990-tallet og i første halvdel av 2000-tallet. Men da vestlige ledere etter en kraftig ekspansjon av NATO til Baltikum og Romania erklærte at også Ukraina og Georgia hadde rett til å søke medlemskap i NATO, var grensen for Putins ettergivenhet slutt. Han manøvrerte militært mot Georgia i 2008, og mot Ukraina i 2014. I løpet av de siste femten årene er det russiske militære reformert og effektivisert. De er overlegne i sin egen region.

Det hjelper lite i realpolitikkens verden å fordømme Putin på moralsk grunn. Han opererer i et landskap av trusler og maktbruk, slik NATO også strengt tatt gjør når man bare tillater seg å tenke etter. Ekspansjonen av NATO østover og utvidelsen av ulike nominelle sikkerhetsgarantier viser seg som tomme ord hvis det ikke faktisk er noe på spill som man er villig til å gå til krig for.

Og ingen land i den tidligere atlantiske kjerne av NATO er villige til å vurdere å risikere krig med Russland over ukrainsk jord og selvstendighet. Det betyr mye mer for Russlands egen opplevelse av sikkerhet å ha kontroll og innflytelse i sine grensetrakter enn det gangner oss å ha en så offensiv fot langt fra oss selv i Vest-Europa, for ikke å snakke om for USA på et helt annet kontinent.

Putins ambisjoner når det gjelder Ukraina er ikke helt rett fram å forstå. En fullskala invasjon og okkupasjon er han neppe desperat nok til å engang vurdere. I ambisjonene under dette er det flere mulige mål han kan ha, for eksempel en landkorridor til Krim-halvøya. Kanskje er det i hovedsak å vise at Ukraina er under hans kontroll og skremme både naboer og mulige utenlandske investorer, samt tydeliggjøre den amerikanske maktesløsheten. Dermed blir det kanskje begrenset hva de militære styrkene på grensen kommer til å gjøre.

Det var aldri noen god idé å holde døren åpen for NATO-medlemskap for Ukraina og Georgia. Russland har sin egen sfære som de vil forsvare med nebb og klør. Forhåpentligvis kan diplomatiet denne gang vinne, men det er fare for, som Biden antydet, at Putin uansett må gjøre «noe».

Og samtidig sitter kineserne og observerer nøye det som skjer. De har sitt eget strategiske omland som de ønsker å presse USA vekk fra. Det Russland for sin del krever av og om Ukraina, krever Kina i enda større grad når det gjelder Taiwan.

Og Kina er en mye større trussel på sikt for USA enn Russland i fremtiden kommer til å bli. Det må nok også ukrainerne innse først som sist. Ikke en sabel kommer til å bli løftet av en NATO-soldat for å forsvare ukrainsk jord.

Og godt er det.

annonse

Setter du pris på denne artikkelen og slike perspektiver? Resett trenger din støtte.

Vi har Vipps nr 124526, bank 1503.94.12826 eller dere kan sende SMSResett” (200,- en gang) eller SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474.

Tegn abonnement her

Islam vant i Afghanistan

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon