Litteraturens kår kan være en indikator på hvordan det står til med friheten i et samfunn. Forbud mot bøker? Hvilken jammerdal av en historie har ikke menneskeheten her.
Forfattere som blir sjikanert under kommunismen, bokbålene under nazismen, for ikke å snakke om den massive intoleransen utbredt i muslimske samfunn av i dag. Drapsforsøk på forlegger i Oslo, sa du? Nettopp, og 3000 mennesker i demonstrasjon mot utgivelsen av en bok. Flere enn meg som husker Salman Rushdie og «Sataniske vers»? Folk som knapt kunne lese, ville ikke at en bok skulle utgis. Og det skjedde i Norge i 1988. Demokratiets schizofreni, så og si; de som er mot et fritt demokrati står fritt til å demonstrere mot det.
Og det er ikke over. I Sverige tilpasser man bøker til følende krenkingsideologer, i Kina sperrer man forfattere inne. Så endelig til saken: Februar 1933. Litteraturens kalde vinter. Uwe Wittstock har skrevet en god og trist bok om hva som skjedde med litteraturen etter Hitlers maktovertagelse 30. januar 1933. Wittstock er tidligere redaktør av ukemagasinet Focus, vært litteraturredaktør for Tysklands beste avis, Frankfurter Allgemeine, og har i det hele tatt en sterk CV. Nå har han skrevet dagboken over det borgerlige demokratiets fall, med vekt på litteraturens kår. Fra dagen da Hitler blir utnevnt til rikskansler, den 30. januar og de neste ukene.
Hver dag omtrent like trist. Hver dag noen triste nyheter. Berlin var jo sagnomsust på 1920-tallet, gudene må vite hvor mange filmer det er laget om byen og tiden. Men ganske så raskt etter Hitlers maktovertagelse lød parolene om å sparke kulturbolsjevikene ut av teatre og kunstakademier. Man ville renske ut den skadelige ånd. En eller annen sammenligning med Oslo 2021 melder seg kanskje for noen, eller norsk akademia? «Få vekk råtne epler!» som stipendiat Dagny Adriaenssen Johannessen ved OsloMet nylig formulerte det med tanke på den etter hvert kjente Eikrem-saken. Akk ja, hvilket ekko av februar 1933 i Tyskland. Trøsten er at galningene nå er i en klar minoritet. Videre sammenligninger halter, gudskjelov.
Nazistene var lett-krenkete: de tålte ikke fornærmelser mot det de i all sin idioti så som hellig: det tyske folk, den tyske sjel, nasjonens stolthet og alskens tøv. Forfatteren gir eksempler som kan minne stygt om deler av norsk venstreside i dag; der de føler seg krenket over det ene eller andre. Som noen vil huske: redaktøren av tidsskriftet til Norsk Forfatter- og Oversetterforening (NFFO) ville ikke trykke en omtale av en bok utgitt på Document forlag. Ja, jeg vet jeg og flere andre har gnålt på dette opptil flere ganger, men boken om Tyskland 1933 gir noen små – skal vi si sammenlignende? – grøss under lesning: hvem kan i fullt alvor hevde av vi er trygge mot at bokbålet ikke gjentar seg? De lett-krenkedes bokbål? Hvorfor ikke? En dårlig vits i dag, realitet om 10 år?
Skjebnen til familien Mann er verdt en egen studie, i denne boken har de også en sentral rolle. I spissen Thomas Mann selvfølgelig, Nobelprisvinner og Tysklands ledende forfatter. Han hadde tidligere skrevet et langt essay om det upolitiske, om hvordan den tyske ånd var hevet over politikk, handel og alskens vulgære trekk. Han skulle få møte reell politikk og innse at det upolitiske var en farlig illusjon. Thomas Manns romantisering av den tyske ånd ble dratt ned på jorda og inn i konsentrasjonsleirene. Mann befant seg i Sveits da Hitler overtok og ble behørig advart mot å vende tilbake til huset i München. Den tyske ånd viste seg i form av stengte teatre, revyforestillinger og litterære selskap. Det trengtes ikke i det nye Tyskland.
Heinrich Mann hadde det ikke lettere. Han var venstreorientert, en lett dekadent type med stort litterært talent. Han hadde året før oppfordret kommunistpartiet og det sosialdemokratiske partiet til å samarbeide mot nazismen, hvilket ikke var glemt av nazistene. Heinrich emigrerte tidsnok til Frankrike, i likhet med nevøen Klaus Mann. Som bekjennende homofil hadde sistnevnte ingen stor karriere i vente i det nasjonalsosialistiske Tyskland, for å si det forsiktig. Ytterligere offer fra det politiske venstre var Berthold Brecht. I dag mest kjent som en slags DDR-kommunist hva gjelder politisk holdning, den gang ganske enkelt en strålende satiriker og kritiker. Og selvfølgelig, han forsvant ut av Hitlers Tyskland, til Sveits, senere Sverige og endelig til USA.
Wittstock påpeker også næringslivets rolle i disse tidlige ukene av nazistyret. Hitler og hans bevegelse ville jo knuse arbeiderbevegelsen og sørge for orden i gater og fabrikker. I ukene boken omhandler sto man foran enda et valg til nasjonalforsamling, og nazipartiet hadde store økonomiske problemer. Göring hevdet i møte med 26 toppledere fra næringslivet at NSDAP nesten var konkurs, og at valget den 5. mars ble helt avgjørende for Tysklands fremtid. Og næringslivstoppene var lydige. Presidenten for riksbanken sa «og nå, minne herrer, tid for betaling» («an die Kasse»). 3 millioner riksmark til NSDAP og det tysknasjonale partiet. Alt for å stoppe den røde fare. Demokratiet kunne ofres. Og for å fortsette med spekulative sideblikk til i dag: Alt for å opprettholde kommunismen og kapitalismen, for eksempel i Kina? Eller diktaturet i Qatar? Ikke noe å mase om, bare «heie på guttene,» som Erna Solberg uttrykte det. Ja, det er litt søkt med disse sammenligningene, men helt irrelevante er de vel ikke?
Samme dag som nazistene fikk sine penger, kranglet forfatterne seg imellom.
Poeten og legen Gottfried Benn, snudde i retning av tilpasning til den nye tid. Han mente at epoken av den gamle individualismen var over, at nasjonalsosialistene representerte «En ny tid og et lykkeligere folk», som denne naturvitenskapelig-utdannede person skrev. Idiotiet kan ta de fleste, er vel lærdommen her.
En bestselger på den tiden var «Lille Mann – hva nå?» av Hans Fallada. Forfatteren hadde en rastløs bakgrunn, med psykiske problemer, kriminalitet og bruk av rusmidler. Forlagssjef Ernst Rowohlt mistet imidlertid ikke troen på Fallada og fikk suksess. Fallada var nærmest som upolitisk å regne og forlot ikke landet. Han døde sterkt alkoholisert på 1950-tallet. Mer trøbbel ble det for Falladas forlag, i likhet med annen kulturell virksomhet ble underkastet overvåking og sensur. Rowohlts forlagsfester var legendariske, de levede opp til klisjeen om Berlin, med fest og moro. Det likte ikke nazimyndighetene, det liker vel totalitære mennesker – religiøst og politisk – i det hele tatt fremdeles ikke. I løpet av få uker ble det slutt på lystige fester, forfatterne var emigrert, gått under jorden eller valgte som Fallada en uengasjert litteratur.
En kjent skribent for mange nordmenn var Carl von Ossietzky. På bakgrunn av hans erfaringer fra 1. verdenskrig hadde han blitt overbevist pasifist. Han fikk i 1931 en skandaløs landssvikdom for å ha røpet» statshemmeligheter», der alt var basert på åpne kilder. Ossietzky drev tidsskriftet Weltbühne, et opposisjonelt tidsskrift, viden kjent utenfor Tysklands grenser. Etter riksdagsbrannen 28.februar 1933, ble Ossietzky igjen arrestert. De påfølgende årene ble preget av sjikane og mishandling. Ossietzky var blant de naive som ikke forlot Tyskland, og han fikk betale prisen. Vår egen ikke akkurat anti-nazist Knut Hamsun hånet Ossietzky, da denne fikk Fredsprisen for 1935.
I disse ukene i februar og mars 1933 ble politiet nazifisert. Dette var en overgangstid, der forfatningen med dens politiske rettigheter fremdeles var intakt, men praksis så annerledes ut. Den tidligere østerrikske offiser, forfatter og komiker Alexander Roda Roda – ja, navnet skrives slik – var invitert til å holde foredrag for Goethebund. Arrangøren argumenterte med at selv om forfatteren var jøde, var han jo katolsk døpt. Han var dessuten en upolitisk forfatter, så da var det vel greit? Det var det ikke. Politiet mente at «man kunne regne med bråk» og arrangementet ble avlyst. Av hensyn til praktisk politiarbeid gled man raskt inn i den totalitære staten. «Regne med bråk» er et argument vi har hørt fra politihold i nyere tider i Norge også. Argumentet lyder like hult som den gang.
Avslutningsvis siteres Tzvetan Todorov, en fransk-bulgarsk historiker, som fremhevet at fortiden ikke har noen mening hvis vi bruker den til å bygge en mur mellom oss selv og det grusomme i historien. Sagt på enklere norsk: Det kan skje igjen. Det tok ikke mer enn en lang sommerferie, som Wittstock konkluderer, for å gjøre rettsstaten om til et diktatur.
Uwe Wittstock: «Februar 33: Der Winter der Literatur», C.H. Beck, München 2021
https://resett.no/2021/12/12/en-tenkende-kommunist/