Forfatteren Nassim Nicholas Taleb, mannen bak “The Black Swan”, skriver at den mest intolerante minoritet lett vil kunne dominere samfunnet og få den øvrige befolkningen til å følge deres retningslinjer. Han bruker muslimer og jøders spesielle regler hva gjelder mat som eksempler. Muslimer vil aldri spise mat de anser for å være såkalt haram, mens mange ikke-muslimer, ikke vil ha problemer med å spise halalkjøtt.
For den som produserer mat, vil det bli gi stadig mer mening å benytte seg av halalslakt ettersom den muslimske minoriteten vokser. Selger de kun kjøtt som er såkalt haram, vil få muslimer kjøpe det. Selger de kjøtt som er slaktet på halalmåten, trenger de kun å merke forpakningen på et diskret sted, slik at muslimene raskt kan finne ut om kjøttet er «spisbart» for dem, men slik at få ikke-muslimer vil legge merke til at det er halalkjøtt.
Taleb beskriver en situasjon han opplevde på en grillfest i USA. En jøde blir tilbudt lemonade fra et kjent merke og drikker uten å nøle. Det viser seg at lemonaden har vært kosher i lange tider, og at Taleb har konsumert kosher-drikkevarer i årevis uten å være klar over det. Slik kan altså en liten minoritet, som representerer en liten brøkdel av USAs befolkning, diktere hva slags mat og drikke som konsumeres av den øvrige befolkningen. Det er de intolerante, de som skriker høyest, som blir hørt.
Den intolerante minoriteten får viljen sin gjennom, mens de tolerante finner seg i det. Det er verdt å tenke over, for det gjelder mer enn mat og drikke.
Ytringsfrihetens erodering
Vi husker alle hvordan muslimer over hele verden reagerte da Muhammed-karikaturene ble trykket i 2005. Muhammad skal ikke avbildes på noen som helst måte, er et av de aller helligste påbudene i Islam.
For utenforstående kan det være rimelig å anta det det er muslimer som ikke får tegne profeten. Men slik er det ikke. Ingen skal tegne profeten, det spiller ingen rolle om Allah og Muhammed ikke betyr noe for deg. Dette er viktig for muslimene, dermed er det viktig for deg.
Dette er alvor, for folk har mistet livet som en konsekvens av den intolerante minoritetens krampaktige insistering på at vi alle skal følge deres formaninger. Den mest intolerante minoriteten kan med trusler og terror få andre til å adlyde.
Noen tenker sikkert at det ikke er noe problem. Det er jo bare å la være å tegne profeten. Jonas Gahr Støre antydet jo i sin tid det. I så måte så ligner dette på eksempelet med halal, fordi mange ikke-muslimer vil finne det uproblematisk å følge muslimske blasfemilover, mens ingen muslimer vil finne på å bryte dem. Hva er så viktig med å kunne tegne akkurat den tegningen?
Det er viktig for vår opplevelse av frihet. Noen av oss bryr oss faktisk om frihet, også ytringsfriheten. Muhammed er et viktig politisk symbol. Mange lyder hans eldgamle påbud. Derfor er det viktig å kunne kritisere. Spesielt for oss som ønsker å stå imot islams innflytelse. Det er viktig fordi jeg skal kunne kritisere en som hylles av milliarder av mennesker som et idol, en mann som tok livet av mange mennesker og giftet seg med jenter vi i dag ser på som barn.
Vi kan ikke akseptere at det er jeg som dermed skal være i fare. Det er viktig fordi det ikke vil være siste gang en intolerant minoritet forteller den tolerante majoriteten hvordan vi har lov til å leve. Neste gang er det de frafalne, de som ikke tror, de homofile og kvinnene som nekter å føye seg etter gammeldagse, religiøse formaninger, som må utstå de intolerantes vrede.
Prinsippene betyr noe
Jenter blir noen steder i Vesten nektet å svømme sammen med guttene under skolens svømmeundervisning. Også her fordi majoriteten bøyer av for minoriteten, fordi vi lar oss overkjøre. Det er jo ikke så farlig for oss. Vi er fleksible.
Det er denne fleksibiliteten som ledet til at jenter ved en svensk skole fikk beskjed om å sette seg bakerst i skolebussen, mens guttene fikk sitte foran. Fleksibilitet og kulturrelativisme hemmer oss. Vi må stå opp for vår egen kultur og vi må hevde våre verdier fra Opplysningstiden, som har skapt et samfunn med en livskvalitet uten sidestykke hverken nå eller i historien.
Derfor må vi holde øynene åpne og ikke svelge alt vi blir presset til fra de lettkrenkede (og intolerante) minoritetene. Vi må være på vakt mot halal og mot forbud mot blasfemi, selv når det fremstår som helt uproblematisk å innrette seg på et personlig plan. Den mest intolerante minoriteten er den som skriker høyest, og det er de som får viljen sin om vi ikke er på vakt.
Når det attpåtil er den mest intolerante minoriteten som vokser mest i omfang, tror jeg man trygt kan anta at vi alle kommer til å spise halalkjøtt om noen tiår. Spørsmålet jeg stiller meg er, hva annet kommer vi også til å gjøre og ikke gjøre da?