Mine medsøstre som kaller seg feminister, vil mest sannsynlig kalle min tilnærming her gammeldags og kvinnefiendtlig. Men det kun hvis det å være kvinnelig er bra nok når vi konkurrerer med menn.
Selvsagt skal vi de samme rettigheter uavhengig av kjønn, hudfarge, legning og tro. Likt arbeid gir lik lønn. Vi har lover og regler som regulerer dette. Når kvinner i gjennomsnitt tjener mindre enn menn, skyldes det ikke at de blir diskriminert, men at de bevisst velger kvinnedominerte og tradisjonelle yrker. Kvinner jobber også oftere deltid. Dette av ulike grunner, men behovet for å være hjemme med barna er et av hovedgrunnene. Selv kan jeg bare applaudere kvinner og menn som ønsker å sette karrieren litt på vent for å gi barna sine rolig start på livet.
Feminister burde hylle kvinner som velger å jobbe deltid for å fylle sine originale roller. Å sende ettåringen til barnehage, er for mange familier nødvendig for å kunne overleve økonomisk. Men ekspertene har spesifisert hvilken ulempe dette har medført for ettåringen. De som allerede har startet tilknytting til foreldre skal nå være veldig mange timer bort fra mor og far. For mange er dette både utrygt, og en stor påkjenning. Selv valgte jeg å ha barna hjemme til de var 1.5 år og to år. Senere har de gått deltid i barnehagen frem til skolestart. Ved siden av å være en omsorgsperson jobbet jeg også nattevakt, helg og ettermiddager for å få økonomen til å gå rundt.
På den måten ble mine barn trygget med tidlig omsorg og tilknytting. Det å praktisere samsoving, og kengurumetoden var for meg en naturlig ting. Denne type omsorg fikk jeg av min mor, og det ønsket jeg å videreføre til mine barn. Det var en slitsom tid, men nødvendig tid for vår familie. Dette er det vakre med å være en kvinne i Norge.
Ikke bare har vi muligheten til å få gratis helsehjelp ved svangerskap, men vi får også muligheten til å være hjemme med barna mens vi får økonomisk bistand. Dette er en viktig del av kvinnefrigjøringen. En essensiell del vi bør fremsnakke og ikke bare dysse ned som hindring for likestilling.
Jeg mener bestemt at vi kvinner bør hylle de gode egenskapene våre myke og feminine sider bidrar med. Jenter burde fra tidlig alder bli oppfordret til å beundre sine feminine sider, og vite at det er forskjell på menn og kvinner. De bør også bli oppdratt til å sette pris på det maskuline snarere enn å konkurrere med det. Konkurranse indikerer at det er mangel på goder. Er det virkelig så ille i Norge?
Men jeg mener at vi i dag har gått langt forbi hensikten med likestilling. Det er ikke lenger snakk om like rettigheter, men hvor fort man kan velte det maskuline. Derfor har vestlige feminister med radikale feminister som Ottar gjort seg selv irrelevante når de praktiserer kjønnsdiskriminering og hat mot menn. Deres stadige tunnelsyn på likestilling og den økende diskriminering mot menn, setter likestillingen i fare. Det er ikke lenger likestilling, men mindreverdighetskompleks, der feministene mener at vi kvinner er det svake kjønn som må bjeffe for å bli hørt. Det vil jeg gjerne ha meg frabedt.
Jeg er en stolt kvinne som prioriterer morsrollen når det trengs, samtidig som jeg verdsetter det maskuline hos menn. Og så lenge vi faktisk har alle rettigheter i orden, burde vi da kjempe for å utrydde balansen som kreves for å leve i et samfunn? Nemlig balansen mellom kvinne og menn.
Innlegget ble først publisert i Klassekampen