Frelsen drøyer. Vindkraft dekket i 2016 bare 1,6 prosent av verdens energibehov, solkraft 0,5 prosent. Er politikken blitt et finere galehus for de rike og mektige? Hvorfor er det ikke lenger ørens lyd å få for fakta, fornuft og de enkleste kjensgjerninger?
Mye tyder på at USAs delegasjon med innlegget «The Role of Cleaner and More Efficient Fossil Fuels and Nuclear Power in Climate Mitigation» forsøkte å holde det eneste vettuge og relevante innlegget i en paneldebatt på sektmøtet COP23 i Bonn. Forsøkte. For det skulle ikke klimapøbelen ha noe av. Amerikanerne ble nærmest buet ut.
Tilstanden i internasjonal politikk begynner å minne om amerikanske universiteter.
I den grad akademikere med avvikende meninger i det hele tatt inviteres til å holde forelesninger, risikerer de å bli kjeppjaget fra campus, om ikke boikott, øreklokker og talekor ansees tilstrekkelig effektivt.
Den som åpner en avis, ser på tv eller hører på en politiker, får grundig gnidd inn at det er vind- og solkraft som skal redde verden fra den sikre undergang. Ved søk på nettet er Google nå slik tilrettelagt at det frambringes milevis av lenker hvor evangeliet lovprises. Meningsdiktaturet arbeider overtid, på mange fronter.
Men tross år med hyping, billioner av skattepenger i det svarte hullet, tre ganger så høy strømpris i Tyskland som i USA, og et regime som medfører at 57 prosent av danskenes strømregning nå er offentlige avgifter, har keiseren knapt nok fått et fikenblad å dekke seg med. Tallene viser at sirkuset globalt sett knapt nok leverer kraft.
Tall fra BPs Statistical Review of World Energy 2017 viser at såkalt fornybar energi stod for 10 prosent av verdens totale energiforbruk i 2016. To tredeler av det var vannkraft. Vindkraft utgjorde 1,6 prosent og solkraft vel 0,5. Olje, kull og gass stod for 85 prosent.
Er tallene vanskelige å begripe? Hva blir det til med verden og sivilisasjonen om den skal prøve å overleve på et par prosent av dagens energiforbruk? Slike spørsmål hører ikke hjemme i settingen. De faller utenfor både evangeliet og frelsen. De skal ikke finnes i det offentlig rom. De er systematisk marginalisert, oversett og fortiet.
De er ikke kompatible med klimaeventyret. Dorothy Thompson er sjef for Drax, et stort engelsk kullkraftverk som er under ombygging til pelletsdrift. Pelletsen produseres av amerikansk trevirke og fraktes med skip 5000 kilometer til England. Thompson hevdet offentlig at det gir nullutslipp, uten å bli stilt et kritisk spørsmål av mediene.
Hun bygget da på avlatsbrev fra Brussel-kalifatet, som ved hjelp av politisk kjemi og metafysikk har erklært at biomasse er nullutslipp. Gjenvekst, veittu. Nå ligger den forestillingen i grus, og målingene ved kraftverket viser at det i virkeligheten slipper ut 12 prosent mer CO2 pr. levert energienhet enn det gjorde som kullkraftverk.
Thompson hadde i 2016 en årslønn tilsvarende over 18 millioner kroner etter fjorårets kurs.
—
(Artikkelen ble først publisert på oljekrisa.no)