Jeg gir de siste førti års iherdige dekonstruksjon av de maskuline dyder mye av skylden for mangelsykdommen som hemmer ubundet ytring i dag.
I dag blir de tidligere maskuline dyder som styrke, kraft, ansvar og kjærlighet for sine, risikovillighet, lojalitet, redelighet og ikke minst å ha sine meningers mot i det postmoderne samfunnet sett på som » lite fleksible», konfliktskapende, uønsket og litt dust egentlig. Som de fleste vil kunne forestille seg, blir man svært fleksibel uten ryggrad, det er bare umulig å være oppreist.
I et samfunn hvor alt er like mye verdt er ingenting mye verdt, så også med det nye manns-, men også kvinneidealet. Alt skal være lunkent og helst smake vanilje. De komplementære kjønnsrollene viskes ut av begreper som likestilling og rettferdighet. Misforstå ikke, jeg argumenterer ikke mot likestilling, men prosessen i sin videreførte form har stjålet æren ved å være far og mor, mann og kvinne. Alle gjør alt, og alt er fordeling av oppgaver. Dette mens en liten tynn stemme kan hviske oss at spedbarn har det best hos mor, og mor har det best med sitt spedbarn.
Dette er for reaksjonært. Det er ikke noe man kan forvente gehør for, fordi de viktige motstemmene ikke har våget, eller ikke har blitt tatt på alvor. På en forelesning om utviklingspsykologi spurte jeg foreleseren om hvordan det kunne ha seg at ikke barnehagestart for barn ned i ni måneders alder ikke ble bredt problematisert av fagfolk. Svaret var kjapt og konsist: «det går ikke – da er man ferdig. Den politiske agendaen er for sterk».
Mine egne rollemodeller har alltid vært utpreget old school maskuline. Vi så Tarzan og westernfilmer på kino, leste Biggles, og Gyldendals gode guttebøker, Jack London, og mye annet som gjorde ventetiden til å bli en ordentlig voksen mann ulidelig lang. Bandittene var ofte grådige, svikefulle, uærlige og hensynsløse mot kvinner og barn. De skapte dynamikk, men endte oftest opp med en prematur død og ingen ære.
I det virkelige livet lærte jeg å beundre de som holdt vann, sto støtt opp for sine uten å vike- uten å svike. Folk jeg kunne stole på i tykt og tynt, som i gjensidighet gjorde det bryet verd.
På super’n
En av mine mest skjellsettende erfaringer om lojalitet og tillit artet seg på følgende vis. Jeg var nok ti år, og en solrik dag spurte faren min meg om jeg ville ta med noen flasker til super’n og pante dem. Da jeg ante muligheter både for å vise hvor sterk jeg var, og til å tjene noen slanter, sa jeg naturligvis ja-såklart! Dette var jo i riktig gamle dager, da alt var annerledes enn nå. Nesten alt. Flaskene var av glass, og følgelig relativt tunge.
Med fire sprekkfulle poser la jeg stolt og glad i vei til butikken en liten kilometer unna. Vel fremme, med ganske lange armer, gikk jeg som ordningen var, bort til kassene man la flaskene i, telte antall små og store flasker, og noterte antallet på en lapp. Kassadamen så på lappen, så på meg, og sa: Du har ikke levert så mange flasker! Jo, jeg har det sa jeg, som sant var. Hun ringte så på bestyreren, en korpulent, svett fyr med lagerfrakk og hentesveis. Han var ikke nådig. Dette er svindel slo han fast.
Lamslått og i indre opprør gikk jeg hjem, uten en krone, og etter innledende spørsmål fra far måtte jeg ut med det forsmedelige. Vi drar rett ned dit, slo han fast. Vi, tenkte jeg, det kan da ikke være så farlig? Men far var fast – her måtte vi smi mens jernet var varmt! Jeg husker tankene som for gjennom meg på vei dit, frykten for at også han skulle bli hundset, og det som verre var. Jeg var svett av engstelse. Hvor er bestyreren spurte far kassadamen. Et øyeblikk etter kom kanaljen sigende mellom reolene, litt mindre staut enn sist jeg så ham. Som en metallisk lyd hørte jeg fars stemme: Er det du som sier at at min sønn lyver? Ehh, han kan vel ikke ha båret så mange flasker, hit pep det. Om sønnen min sier det, så har han det! Nå, oppgjøret! Forholdet ble hastig bragt i orden.
I ettertid har jeg tenkt, hva om far ikke hadde tatt bryet? Hva om den første avvisningen skulle stå igjen som en del av kartet? Det hadde kanskje gjort meg til en litt annen person. Glem aldri, barn er ikke en egen art. De er bare små, uferdige mennesker. Foreldrerollen innebærer mer enn å fore, kle og lære ungene å spise med bestikk. Skal ditt barn bli en voksen, som ikke våger stå opp for sine tanker og holdninger? Skal det bli en som dilter etter? Eller en person med integritet og ansvar for sitt liv og egen ære? Du må velge.