Marte Michelet har skrevet en bok der kanskje en av Norges aller viktigste nasjonale hendelser, nemlig motstandskampen mot den tyske okkupasjonsmakten rives ned og ender opp som jødefiendtlige, rasistiske mannfolk som var nærmest likegyldige til at norske jøder ble gasset i hjel i tyske konsentrasjonsleirer.
I Dagbladet, Michelets tidligere arena, der hun fikk boltre seg fritt med sin private, politiske agenda, hylles selvsagt hennes bok og karakteriseres som årets viktigste bok. Men etter hvert som faghistorikerne kom på banen, har bildet blitt et noe annet. Det Michelet selv anser som «avsløringer» viser seg å være velkjent og overhodet ikke nye opplysninger, og den historikeren hun har benyttet aller mest, føler seg sveket av henne, og er totalt uenig i hennes konklusjoner. Kanskje noe som burde vekke til en viss ettertanke?
De som leste Dagbladet i den tiden avisen var mikrofonstativ for Marte Michelet, kjenner godt til hennes ytterliggående, radikale politiske agenda, hennes ekstreme feminisme, noen vil kanskje si mannshat, og ikke minst hennes syn på Norge som et sykt og rasistisk samfunn. Etter publiseringen av Brochmann-utvalgets rapport om innvandringens konsekvenser for Norge, skrev den da gravide Marte Michelet en artikkel i Dagbladet, som var så ekstrem, at selv mange av hennes egne tidligere støttespillere ble sjokkert og tok avstand fra hennes groveste utsagn om sitt eget land: «Jeg kan ikke verne min ufødte datter mot det syke, innvandrerfiendtlige klimaet hun skal fødes inn i.»
Det er altså Norge hun beskriver som sykt og innvandrerfiendtlig. Det er Norge, som i undersøkelse etter undersøkelse blir kåret til et av verdens aller beste land å leve i. Og samtidig som hun kommer med slike grove påstander om Norge, erklærer hun at «Jeg har ikke lyst til å skrive kommentarer, jeg har lyst til å knuse ting.»
Dette er altså kvinnen, som helt uten historisk kompetanse nå har utgitt en bok som etterlater et av de stolteste kapitlene i norsk historie som grumsete, rasistisk og jødefiendtlig. Resett har fått mye sinne mot seg for å ta opp spørsmålet om det store inntoget av kvinner i det norske forsvaret har påvirket forsvarets stridsevne. Det tåles ikke av det politisk korrekte Norge. Den slags skal IKKE være et tema. Vi vil ikke vite det og vi vil ikke høre om det. Da vil kanskje sinne mot Resett bli like stort om en skribent her våger å påstå at Marte Michelet neppe kan ha evner til å gi et bare forholdsvis nøytralt bilde av historiske hendelser som involverte omtrent utelukkende menn, og som siden har blitt stående som et av de stolteste øyeblikkene i Norsk historie.
Hat har blitt et av de vanligste uttrykkene å beskylde sine motstandere for i våre dager. Som regel er det overdrevet og ubegrunnet, men når et menneske erklærer Norge for å være et sykt og fremmedfiendtlig samfunn, er det å trekke det for langt å si at det virker som hun hater Norge? Og hennes ekstremfeminisme vil nok mange oppleve som et uttrykk for hat mot norske menn. Er det mulig å klare å gi et nøytralt bilde av historiske hendelser når man ser dem gjennom slike briller? Jeg vet ikke, men jeg må innrømme at jeg tviler på det. Er det alt for spekulativt å anta at Marte Michelet kan ha følt en viss skadefryd når hun mente å kunne dokumentere at det som alle trodde var norske helter, bare var en gjeng jødehatere? Jeg skal ikke gå så langt som til å si at Marte Michelet ønsket å rive disse menneskene ned, men tatt i betraktning hennes syn på Norge og på norske menn, så ligger det ganske nær opp i dagen å gjøre seg sine stille tanker.
Faghistorikerne er så godt som unisone i sin kritikk av Marte Michelets kildebruk. Det er dokumentert med all tydelighet at hun er svært selektiv i sin sitatbruk, hun velger ut det som passer inn i hennes agenda, og hun utelater deler av uttalelsene, slik at innholdet blir fordreid. De fleste synes enige om at Marte Michelet er en meget dyktig skribent, og flere roser de avsnittene som bæres oppe av hennes skrivedyktighet, men det hjelper jo så lite når sitatbruken er så selektiv og fordreid og spekulasjonene alt for tydelige i forhold til realitetene i uttalelsene hun bygger på. En meget viktig innvending er også hennes manglende drøfting av sine påstander og hennes manglende evne til å se andre mulige forståelsesmåter.
Michelet har åpenbart følt at hun var på sporet av en skandalisering av gutta på skauen og har gått «all in». Kanskje har hennes egen agenda stått i veien for en mer nøytral analyse? Kanskje var ikke motstandsmennene fullt så likegyldige i forhold til jødenes skjebne som hun vil ha det til? Eller kanskje visste de ikke så mye som Michelet er så sikker på?
Jeg må innrømme at jeg ser Marte Michelets bok som en del av den pågående selvpiskingen av nordmenn og det norske samfunnet som venstreradikale og såkalte antirasister driver nærmest helt systematisk. Man ønsker å rive ned alt det som nordmenn har vært stolte av, man vil fremstille vårt samfunn som rasistisk og sykt og den ekstreme feministismen anser norske menn som undertrykkende, brutale og undertrykkende. Det er ytterst krevende å klare å vurdere fortidens mennesker på en måte som er tro mot datidens tenkemåte og holdninger.
Sønsteby uttalte at motstandsmennene anså det som sin oppgave å slåss mot tyskerne. Har vi i ettertiden dermed rett til å hevde at de var jødefiendtlige og likegyldige til jødenes grusomme skjebne? Hadde hjemmefronten et større moralsk ansvar for å hjelpe jødene å flykte enn andre grupper i samfunnet? Jeg er ikke historiker, og kan ikke vurdere hva andre eventuelt kunne ha foretatt seg, men synes det er et relevant spørsmål. Var forresten kvinnene spesialt aktive når det gjaldt å hjelpe jødene? Var de dermed mer likegyldige, dersom svaret er nei? Det er lett å gå vill i spekulasjoner.
Marte Michelets bok bør etter min mening vurderes i lys av hennes selverklærte oppfatning av Norge, norske menn og hennes politiske synspunkter. Enhver vurderer historien og samfunnet i lys av sin egen virkelighetsoppfatning. Og Michelets måte å rive ned viktige nasjonale hendelser passer bare så alt for godt inn i hennes erklærte politiske synspunkter.
Artikkelen bygger på avisenes omtale, Michelets egne artikler og hennes uttalelser i diskusjoner i mediene.