Mange holdepunkter er utsatt i disse tider: trygghet, sikkerhet, samhold. Det er noe som skjer med Norge, med Vesten og med verden også.
Politikken vår baserer seg på en serie med håp. Vi snakker om økonomisk vekst som nærmest en naturlov. Vi tar for gitt at mennesket er uendelig smart og finner teknologiske løsninger på alt, inkludert å erstatte fossilt brennstoff med noe nytt, bedre, rent og fornybart. Vi holder også som premiss at aggresjon, sjalusi, konkurranse, konflikt, avsky, overgrep og hat kan bli borte; at de aller, aller fleste mennesker er «gode».
Vi er også i ferd med å viske ut vår «felles bevissthet». Den vokste frem gjennom århundrene som en opplevelse av kollektiv, nasjonal identitet. Det har også vært et håp at det skulle være nok for å samarbeide og forhindre konflikt at vi erkjente at alle var mennesker – solidaritet basert på at vi var en art – men det virker også tvilsomt. Med dagens fragmentering av nyhetsbildet, hvor hver enkelt av oss vikles inn i en nyhetsstrøm «tilpasset egne preferanser» på nett, oppstykkes også den kollektive referansen.
Aksjemarkedet er riktignok på «all time high», men det vi står overfor er et nært forestående sammenbrudd av forventninger. Det er allerede underveis og har nådd middelklassen. Sparegrisen – boligprisene – er allerede på vei ned. Det beste vi kan håpe på de neste tiårene er at det ikke går helt galt. Stadig færre tror det går bedre. De riktig rike snakker om å bytte land, nærmest evakuere. De mindre bemidlede klamrer seg enten til et stadig mer desperat håp, eller de protesterer, blir oppgitte eller sinte.
Venstresiden og høyresiden
Når vi så skal forenkle og sette begreper på den politiske refleksjonen av disse omstendighetene, så snakker man om henholdsvis «høyresiden» og «venstresiden». Men det er en grov inndeling som i tillegg gir misvisende assosiasjoner. For venstresiden skulle jo være de som kjempet for den vanlige mann, mens høyresiden kjempet for sine egne privilegier. Det var en klassekamp i sin opprinnelige betydning.
Det er ikke lenger godt å si hvordan man havner på den ene versus den andre siden. For en gang i tiden var det på den mildt moderate venstresiden man fant de mest nysgjerrige individene. Men kanskje fordi deres visjoner og ideologi vant frem, så har de blitt forstokkede forsvarere av det bestående – og i den prosessen har de mistet sin nysgjerrighet og sin tiltrekningskraft, i det minste på meg. Den gang man var ung, kunne de naive utopiene være forlokkende, man hadde uansett ikke noe ansvar. Men nå som utopiene fra den sosialistiske venstresiden har blitt utøvd politikk, fremstår venstresiden som et mareritt, som kun kan eksistere på en plattform av frihetsundertrykkende sosial og mental kontroll.
Strengt tatt burde vi nå heller begynne å bruke begrepene «realister» og «utopister» om henholdsvis høyresiden og venstresiden. For det handler ikke lenger om klasser. Venstresiden har en overbevisning og en tro, men den er ikke isolert til de tradisjonelle venstresidepartiene SV, Rødt, MDG og Ap. Snarere er de mest utpregede utopistene å finne i Rødt, SV, MDG, Venstre og dagens KrF. Realistene befinner seg i FrP og Sp. Mens det virker som om Høyre og Ap er splittet internt i henholdsvis realistiske og utopistiske fløyer. Sp har også en kvinneforankret utopistisk fløy. Og nettopp en viss kjønnsdimensjon ser det også ut til å være i den erkjennelsesmessige spagaten som nå finnes.
Historie- og naturfornektelse
Utopistene/venstresiden motsetter seg beskrivelser fra andre deler av verden og fra historien om hvordan mangfoldige, splittede og multikulturelle samfunn har utviklet seg. De har satt et skille mellom den postmoderne/fremtidige verden og den forrige/fortiden. Ingen av de tingene historien kan fortelle oss er gyldige lenger. Det er et «nytt kapittel» nå. I denne nye, bedre verden er folk venner over etniske, kulturelle og religiøse identiteter, de har toleranse, smiler og behandler hverandre med respekt, og de spiser økologisk mat og kjører stillegående elektriske biler som går på sol (eller helst på luft).
Slik skulle det i det minste ha vært. Men som sagt henger den gamle verden igjen, og homo sapiens er ikke helt med på utopiene. Og fordi man nå endrer samfunnet i en retning som ville vært forstått som «galskap» eller toskeskap i den gamle verden, utvikler ting seg i en helt annen retning enn utopistene forutsatte. Dermed øker antall realister fordi de fleste mennesker har en viss selvoppholdelsesdrift.
Paradigmekonflikt
På en måte kan vi sammenlikne det som skjer i samfunnet med overgangen fra ett religiøst verdensbilde til et annet. Venstresiden/utopistene har én tro, realistene har en annen. Uenigheten går på menneskenaturen og dens tilbøyeligheter, og i hvilken grad vi kan perfeksjonere oss moralsk, kort sagt hva som er mulig. Realistene har naturligvis et slektskap til den konservative politiske ideologi.
Under den kalde krigen ble disse fundamentale uenighetene holdt i sjakk av det ytre fiendebildet som kom fra Sovjetunionen/russerne. Den nasjonale plattformen var felles for venstresiden og høyresiden. Men etter den kalde krigen, har venstresiden forsøkt å selge inn en fremtid uten fiender overhodet. Det har blitt sagt at fiendene er skapt i våre egne hoder, og at hvis vi fjerner dem fra tankene, forsvinner de også i praksis. Venstresiden har derfor motsatt seg høyresidens/realistenes advarsler mot islam og en innvandret «femtekolonne».
De vestlige samfunnene har derfor blitt særdeles opptatt av seg selv de siste årene. Vi er i konflikt med hverandre om helt grunnleggende måter å forstå premissene for hvordan våre egne samfunn fungerer, og vi anser den konflikten som mest påtrengende. Vi klarer dermed heller ikke å mønstre noen særlig konsentrert oppmerksomhet eller energi mot typisk geoøkonomiske, utenrikspolitiske og geopolitiske ambisjoner. Fordi vi strengt tatt ikke kan bli enige om at vi har noen legitim eller realistisk fremtid som «nasjoner» og territorielt avgrensede stater, klarer vi naturlig nok ikke å føre en realpolitisk kurs. Vi gir litt bistand her og der for at folk andre steder skal få det bedre, men det gjør vi for deres skyld og ikke i hovedsak for vår egen.
Det er der de vestlige samfunn står i øyeblikket. Uten samhold, uten enighet om seg selv og sin virkemåte, og derved uten felles interesser.