Muslims people pray in front of an old barrack in Paris on September 16, 2011 as part of friday's prayers. A ban on praying in French streets came into effect today, with thousands of the nation's Muslim faithful being moved to temporary alternative spaces for their day of prayer. From Paris to Marseille, Friday's midday prayers will be led from disused barracks or other temporary buildings, after the question of Islam's visibility became a political issue under right-wing President Nicolas Sarkozy. AFP PHOTO / PATRICK KOVARIK

I Frankrike har professor Christian de Moliner tatt til orde for å dele landet i to, begrunnet i forebyggelse mot borgerkrig. Han mener franskmennene aldri vil klare å få de 30% muslimene som krever shariastyre til å anerkjenne demokrati og sekularisme.

Idéen er å modellere den nye staten på de gamle kolonistatene Algerie og Mayotte: ett territorium og én regjering, men to folk. Han nevner som historiske eksempler Hellas, Tyrkia, Kypros og Sudan, og selvstyreenheter som i Libanon og Nord-Irland, og Caledonia. Som England aldri klarte å takle de irske katolikker, vil Frankrike aldri klare å takle radikale muslimer. Det er for sent, muslimene er for mange og intet tyder på at den islamske identiteten vil svekkes, mener Moliner.

Motsatt hva tilfellet var i Algerie, ville muslimene i det nye todelte Frankrike selvsagt ha stemmerett, samtidig med at de i hverdagen, for tvister, ekteskap, o.l., følger sharia. Dette vil for eksempel innebære egne muslimske skoler og sykehus som styres av lokale shariakomiteer. Christian De Moliner mener at et slikt todelt system virket fint i Algerie mellom 1890 og 1940, i kolonitiden. (I 1839 erklærte Abd al-Qādir jihad mot de vantro inntrengerne. Franskmennene svarte med å sende 100.000 soldater og Abd al-Qādir ble i 1847 tvunget til å gi opp motstanden. Et nytt opprør på 1870-tallet, ledet av Abd al-Qādirs sønn, ble også slått ned.)

Alternativet til å opprette en islamsk stat, sier han, er repatriering, som ikke under noen omstendigheter er akseptabelt for et demokrati. I så fall måtte vi akseptere noe som kunne komme til å likne hva som i dag skjer med rohingyafolket. Professoren frykter også at dagens ettergivenhetspolitikk bare vil legge skjebnen til landet i nasjonalistenes hender. Marie Le Pen synes farligere enn de mange innbitte muslimer som arbeider stålsatt på å endre landet som tok imot dem til det ugjenkjennelige.

Er dette Frankrikes fremtid?

Frankrike, dette land av frihet, likhet og søskenskap. Hva med repatrieringen av eget folk og land som en slik ny islamsk stat innebærer? Hvorfor er ikke slik avhendelse og forflytning av mennesker uakseptabelt i det franske demokratiet? Hvorfor er dette ikke Chamberlainsk ettergivenhet, alternativt hvorfor skulle dette være mer akseptabelt overfor muslimer enn overfor landsmenn som vil kjempe for landet? Og hvorfor skulle demokratisk innstilte mennesker godta en slik åpenbar apartheid?

Med den type immigrasjon Frankrike har tillatt, gis i realiteten kun disse utganger: utryddelse (av en eller flere av gruppene), assimilasjon (av en eller flere av gruppene) eller repatriering. Borgerkrig og utryddelse ønsker ingen, og assimilasjon til islam er like utenkelig som at dagens franske muslimer plutselig skulle forkaste sin religiøse identitet og tilsverge den franske sekularismen. I realiteten er repatriering den både mest akseptable og gjennomførbare løsning.

De som ikke ønsker et sekulært demokrati, kan reise hjem eller bygge sine liv i andre islamske land. Man kunne også se for seg en slags økonomisk kompensasjon til de som reiser frivillig. En oppsplitting av landet ødelegger ikke bare det Frankrike som vi kjenner det i dag; det vil bare legge opp til ytterligere landestrider. For hvor skulle grensene for jurisdiksjonen gå?