Ekkokammer-begrepet brukes ofte fra en politisk sentrumsposisjon for å ta avstand fra fløyene i innvandringsdebatten. Dette skaper falsk balanse.
Det eneste likhetstrekket mellom hver side i meningsfeltet er at det hersker en indre enighet på hver fløy. Slik konform indre enighet er et fenomen som er vitenskapelig beskrevet av Solomon Asch. Dette er en forutsigbar konsekvens når Facebook kobler sammen meningsfeller med algoritmer. Det betyr ikke at «sannheten» eller «virkeligheten» finnes langs en middelvei. Det betyr bare at fløyene bidrar til å styrke hverandre i synet.
På leting etter realiteter er det mer interessant å se på spriket i empirisk substans som skiller fløyene fra hverandre. Forskjellene er ekstreme.
Så å si samtlige som engasjerer seg i den opplyste delen av asyl- og innvandringskritikken har satt seg grundig inn i temaet på forhånd. De har fordypet seg. De har vært igjennom Brochmann-rapportene og har studert tallene i statsbudsjettet. De har lest Tino Sanandaji, Jonathan Haidt, Paul Bloom, Douglas Murray, Alexander Betts/Paul Collier eller norske forfattere som Hustad, Tvedt, Fosli, Storhaug og Tjønn. De har lyttet til Sam Harris, Ayaan Hirsi Ali eller Maajid Nawaz.
De har lest i koranen, studert politisk historie og/eller sosialpsykologi. De har også lest, og forsøkt å fordøye, det de kommer over av motforestillinger. De lar seg eksponere for «den andre siden», enten det handler om Thorbjørn Jagland, Jan Egeland, Rune Berglund Steen eller Øyvind Strømmen. De bestreber seg etter en analytisk virkelighetsbasert drøfting av vanskelige konflikter skapt av diametrale motsetningsforhold.
De som er engasjert på den andre, innvandringsoptimistiske fløyen har tilsynelatende ikke lest noen ting. Den analytiske dybden begrenser seg til følelsesstyrte reaksjoner i nåtid. De starter med et premiss som sier at alt går bra, at alle vil godt og at alle konflikter og økonomiske problemer kan løses. Deretter fordreier de verden inn i en mental forestilling som får den til å passe med dette premisset.
Hvis det betyr at islam verdimessig er en form for kristendom der Jesus heter Muhammed, så er det slik. Hvis det betyr at norsk kultur er en destillert manifestasjon av «moderne universelle» verdier uten lokalt særpreg, da er det slik. Hvis det betyr at vi kommer til å ramle over «den nye oljen» i løpet av de neste to-tre tiårene, ja da gjør vi det.
Hvis det betyr at islam vil reformeres i tolvte time, da skjer det. Hvis nesten 100% vellykket integrering- og assimilering er nødvendig for å ivareta samhold, tillit, og et minstemål av velstand, ja da lykkes vi med det. Hvis representanter for det humanitær-politiske kompleks benekter at de har egeninteresser, så har de ikke det. Hva virkeligheten forteller oss, er ikke viktig så lenge det kan fortrenges.
De store skurkene er de som forstyrrer tornerosesøvnen. Disse ekle Rolness/Fosli-typene, og ikke minst Listhaug.