Vi har det svært godt i Norge, og det er i utgangspunktet bra at at vi har et velferdssamfunn som stepper inn når vi er for syke og svake til å ta vare på oss selv. Medborgere som er alvorlig syke og ikke kan yte, skal få hjelp. Da er det også avgjørende at vi gjør noe med kravmentaliteten som dessverre har bredt om seg, og snyltingen som på sikt truer hele velferdssamfunnet. Her har våre fremste politikere et ansvar for å gå frem som gode eksempler, noe både Abid Raja (V) og Liv Signe Navarsete (Sp) ikke har fått med seg. Grådige leger, dårlige holdninger og full lønn ved sykefravær resulterer i at vi i Norge har verdens høyeste sykefravær.
Det er også høyst betimelig å diskutere sykelønnsordningen, for full lønn ved sykefravær, kombinert med leger som sykemelder i hytt og gevær, oppmuntrer rett og slett til skulk. Det er på ingen en naturlov at man skal få full lønn, som om man hadde vært på jobb, ved fravær, fordi man er syk. Man har ikke vært på jobb. Man har ikke vært med på å skape verdiene arbeidsgiveren betaler en for. Det er klart det er kostbart, både for arbeidsgivere og hardtarbeidende skattebetalere.
Det er mye fint å si om det norske samfunnet, men når det kommer til sykefravær har vi mye å gå på. Vi skiller oss markant fra våre naboer, og det er ikke søkt å skulle antyde at vår i særklasse høye sykelønn har noe med dette å gjøre. I Sverige gikk tross alt sykefraværet ned etter at man innførte en karensdag. Vi er ikke sykere enn svenskene, selv om vårt langt høyere sykefravær skulle tilsi det. Det blir nærmest fremstilt som om det var et brudd på menneskerettighetene å kutte sykelønnen ned til 80 eller 90 prosent, selv om også det vil være mye mer generøst enn ordningene i langt de fleste land.
Får du full lønn, selv om du holder deg hjemme i sengen, så terskelen lavere for å dra seg, «føle på det», kjenne etter om man kanskje har litt vondt eller er litt uvel, og bli hjemme. Dersom du taper litt økonomisk på å gjøre det, er sjansen større for at du biter tennene sammen og går på jobb. Er du virkelig så syk at du ikke kan jobbe (noe som varierer mellom yrker), så blir du hjemme, selv om du får 80 eller 90 prosent i stedet for full lønn.
I vårt land har det utviklet seg en sykemeldingskultur som rir arbeidsgivere som en mare. Folk tar en tredagers i julestria for å kjøpe julegaver. De gjør et poeng ut av å bruke alle egenmeldingene sine, fordi de «har krav på det». Folk blir sykemeldte for å få kjeft på jobb, på grunn av en uenighet med sjefen, eller for at noen har sendt dem en slibrig SMS en eller annen gang i fjor.
I 2016 ble det rapportert at leger sykmelder for å skaffe seg pasienter, og det ble estimert at disse overflødige sykemeldingene koster AS Norge 2,4 milliarder årlig. Det bør ikke forbause noen at sykelønnsordningen misbrukes, i landet der politikerne blir sykemeldt på grunn av noen harde ord eller en seksuell kommentar. Raja og Navarsete er med på å legitimere dette misbruket.
Vi er et land som lever godt på oljedop. Vi skyver konsekvensene av en uansvarlig asyl- og innvandringspolitikk foran oss lenger enn våre vestlige venner har mulighet til. Vi kan videreføre utgiftsveksten i offentlig sektor og holde det gående lenger. Og vi legger for store byrder på næringslivet. Vil vi ha det sånn? Vil vi fortsette å være mindre konkurransedyktige enn våre naboer? Vi lever godt, og bra er det. Men lever vi så godt at vi ikke evner å se at vinteren er i anmarsj?
Om vi klarer å gjøre noe med innvandringen er naturligvis også avgjørende for hva slags velferdsnivå vi vil ha i fremtiden. Men Norge trenger å jobbe hardere og smartere. Vi kan ikke lene oss tilbake på den grønne gren, oljeeventyret, og gjøre ting halvveis og gå tidlig fra jobben hver fredag helt til det virkelig er krise i norsk økonomi. Vi må diversifisere økonomien, og vi må bli mer konkurransedyktige. Et viktig grep er å redusere sykefraværet, og å gjøre noe med kravmentaliteten. Kutt i sykelønnen kan være et godt tiltak, dersom man legger inn mekanismer som skjermer de svakeste, særlig de som er alvorlig syke over tid.
Men det viktigste er at praksis blant landets leger må utredes og granskes, og de som bidrar til misbruk må få seg reell oppstrammer. Jeg skulle like å høre legen til Abid Raja rettferdiggjøre den sykemeldingen han nå har fått. Mannen kan ikke være syk på grunn av en opphetet diskusjon med Grande. Han er bare forulempet, kanskje litt ydmyket. Er det noe denne saken viser, så er det at terskelen for å bli sykemeldt er altfor lav i dette landet.
Det er på tide å bite tennene sammen, reise seg opp, gå på jobb og gjøre en innsats for dette landets velbefinnende. Vi må finne tilbake til den nøkterne, nøysomme, protestantiske arbeidsmoralen som har preget Nord-Europa. Det er disse kulturelle verdiene som har bygget Norden sterkt, som ligger til grunn for våre relativt solide statsfinanser og generelle orden. Vi må fornye disse verdiene, og slutte å snakke om hva vi har krav på, og heller snakke om hva vi som individer kan gjøre for landet vårt. Vår velferd bygger tross alt på vårt felles arbeid, og vi må gjøre det som skal til for å få redusere snyltingen og tilrettelegge for gode holdninger. Våre politikere har et ansvar for å ikke gå frem som dårlige forbilder. Dette ansvaret er ikke Raja seg bevisst, dessverre.