Redaktør i Faktisk.no Kristoffer Egeberg. Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix

Faktisk.no, medie-elitens nye tumleplass for ytterligere meningskontroll maskert som faktasjekk, er allerede i gang med arbeidet, i et underlig forsøk på å distansere tidligere Ap-profil og tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland fra multikultur-doktrinens største drivhus i dette landet.

Vi har fått en ny type opposisjon i dette landet: Ikke isolert til kritikere av en borgerlig regjering, men opposisjonelle til en stadig mer omfattende multikultur-doktrine, som akkurat nå går inn i en ny æra under FNs nye migrasjonsplattform (GSM).

La det være sagt og skrevet i forhold til påstandene fra Faktisk.no: Gro Harlem Brundtland og hennes indre krets på toppen av Arbeiderpartiet har stått sentralt når det gjelder å prosessorientere og utvikle multikultur-doktrinen – som en påkladd, i forlengelsen av en sosialistisk doktrine som helt konsekvent har feilet i alle himmelretninger. Avsparket for multikulturdoktrinen i dette landet kan ikke isoleres til en formell stortingsmelding, nr. 74 1979–80, da denne peker både bakover og fremover. Brundtland satt i en ren Arbeiderparti-regjering som miljøvernminister fra 1974 til 1979, før hun ble statsminister i 1981.

I nevnte stortingsmelding nr. 74 heter det bl.a. på side 6:

Norge er på vei mot et flerkulturelt samfunn. Et slikt samfunn må bygge på gjensidig respekt mellom grupper og kulturer. Overfor minoritetsgrupper vil det dessuten ofte være nødvendig med særtiltak for å skape reelt like muligheter på boligmarkedet og arbeidsmarkedet, muligheter for sosial og kulturell utfoldelse osv. En rekke slike tiltak må ses som mudlertid hjelp til selvhjelp. Innvandrerene må kunne velge hvilken grad av tilknytning til , ut over det som er nødvndig for å fungere her. En ønsker ikke å stille noen krav om at innvandrerne skal bli mest mulig norske (assimileres). Det er bl.a. derfor viktig at de gis muligheter til å ta vare på eget språk, religion, kultur osv.

 Vi ser de ideologiske linjene i Arbeiderpartiets «internasjonale» sosialisme slår inn i teksten, med kulturmarxismen som ekkokammer. Likhetsidealene og internasjonalismen/globalismen blir senere anvendelige også når det gjelder å fjerne gamle identitetsmerker for landet og nasjonen som i fortsettelsen stadig blir mer ’upassende’ her hjemme, først overfor gammel Arbeiderparti-ideologi, dernest med henvisning til det nye multikulturelle samfunn man her designer og prosessorienterer.

Omsatt i praksis er dette nokså sliten Arbeiderparti-politikk der en så innbitt ville fjerne nasjonale symboler, kulturelle fotavtrykk og tilhørende identitetsmerker – som strider mot sosialistiske røtter, prinsipper og idealer. Et låneord oppe i dette er globalisme. Ved å bruke multikultur-doktrinen som ny brekkstang ble det nå med andre ord mulig å videreføre en ideologisk prosess, behendig maskert som hensyn til andre kulturer, der islam skulle komme til å få en nokså dominerende plass, først ved siden av den konservative, kristne kulturarven. Denne må stadig dempes og tines ned og bort. Stadig etter likhetsprinsippet knyttet til multikulturdoktrinen. En doktrine som rett og slett ikke lar seg løsrive fra kulturmarxismen og sliten Arbeiderparti-agenda.

Det skal mye mer enn et «Faktisk.no» til for å omskrive denne delen av Arbeiderpartiets nokså dystre ideologiske historie.  

Faktisk.no – en politisk frontskriver

Vi får her allerede fra starten av bekreftet den ideologiske glødelampen bak nykomlingen «Faktisk.no», som akkurat nå jakter på statsstøtte i en størrelsesorden så svulstig at det burde ryste demokratiets grunnvoller. Dette prosjektet blir defintivt til nok et redskap i hendene på en politisk medie-elite i stadig mer ambisiøse som strabasiøse forsøk på å begrense politisk opposisjon i dette landet; der det demokratiske underskuddet samtidig passerer en smertegrense, med sosiale medier og friskluft-ventiler som Resett – som en slags redningsbøye, enn så lenge. En må spørre seg hvor de folkevalgte er i sakens anledning?

I Faktisk.no sitt fremstøt for å røyklegge tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland og hennes team som ansvarlige bak operasjonalisering og prosessorientering av  mulitikultur-doktrinen, brekkes like gjerne premissene om, til ugjenkjennelighet, slik at kritikken mot doktrinen ikke bare gjøres fordummende, misforstått og generalisert til påståtte utsagn som Faktisk.no har googlet seg til, «en bevisst plan om å ødelegge Norge», o.s.v. Som om dette er et sentralt poeng i den massive kritikken som nå reises rundt Arbeiderpartiets ideologiske kannestøpere i en ny tid, der nettopp multikultur-doktrinen har kommet inn som en annen variabel over samme tema. En øyner stadig en streben etter å fornye en sliten og lite salgbar sosialisme, men nå er det i ferd med å bikke helt over; paradoksalt nok mens en borgerlig regjering sitter ved makten! Hva er det som foregår?

Se bare hvordan Faktisk.no formulerer sin problemstiling:

Innvandringsmotstandere ser på stortingsmelding nr. 74 1979–80 som «en bevisst plan om å ødelegge Norge». Meldingen påstås å være skrevet av Gro Harlem Brundtland, og har blitt en del av et omfattende konspiratorisk netthat mot Arbeiderpartiet.

Påstandene som «innvandringsmostanderne» forfekter isoleres og grupperes slik: 1) Bevisst plan om å ødelegge Norge, 2) Meldingen er skrevet av Gro Harlem Brundtland, 3) Påstander har blitt til en del av omfattende konspiratorisk netthat mot Arbeiderpartiet. Og det er altså «innvandringsmotstandere» som kjører løpet.  

Nei, dette handler om politisk mostand mot et helt politisk og ideologisk konsept – knyttet til en multikultur-doktrine der innvandringen blir til en ikke uvsentlig del av en politisk prosess for å omforme samfunnet, slik at det – stadig i følge de ideologiske kannestøperne – kommer nærmere sosialismens delmål og endelige mål. En kan under nemlig «likhetens» merke bruke den ene kulturen som brekkstang mot den andre, slik at Arbeiderpartiet endelig kommer videre i sine bestrebelser på å bryte opp kulturhistoriske fotavtrykk, gamle veimerker og ikke minst tradisjoner som er knyttet til nasjonalstaten. Kort sagt, historien må skrives om og gjøres sosialistisk og «globalistisk».    

Faktisk.no har rett og slett laget en saus av problemstilllinger som i utgangspunktet er satt helt på spissen og for ordens skyld ferdig pakket med konklusjonen først: Konspiratorisk netthat. Som om det noen gang har vært en konstruert «konspirasjon» at Arbeiderpartiet i Gro Harlem Brundtlands periode i norsk politikk introduserte en multikultur-doktrine der innvandrere inngikk i en nærmere definert politisk prosess, der det mektige Arbeiderpartiet satt med sterke inngrep i fagforeninger og et ditto medie-nettverk som er karakteristisk nok i stater der sosialister har fått for stort fotfeste over tid. Som kjent turneres multikultur-doktrinen like under den politiske overflaten, gjennom mektige fagforeninger, i medie-nettverk og allerede ut til læreplanene i skoler og på universitetene. Det bare ble slik, akkurat som doktriner settes i system! Nå ser vi klimakrise-doktrinen og Palestina-doktrinen kjøres gjennom samme system.

Gro Harlem Brundtland og Einar Førde

Det var imidlertid Gro Harlem Brundtlands partikollega Einar Førde som vel var det nærmeste man kom en ideolog på toppen av Arbeiderpartiet under Gros inntog. Førde var en nøkkelperson i det teamet som jo fikk Gro Harlem Brundtland opp og inn som statsministerkandidat, først under en omhyggelig designet og striglet miljø-vignett. Førde og Brundtland satt tett sammen i redaksjonen bak Arbeiderpartiets prinsipprogram i perioden 1979 til 1981. Dette kommer jeg tilbake til.

Einar Førde var selv kirke- og undervisningsminister fra 1979 til 1981, hvor nokså mye skjedde samtidig. Med seg hadde Førde Svein Larsen som politisk sekretær, og dette blir til et ikke uvesentlig poeng. Mye dreide seg nå om fornyelse av formspråk: Det var nettopp i denne perioden da veldig mye av Arbeiderpartiets mest kjente fraser og uttrykk om sosialismen og arbeiderne ble skjøvet under teppet, uten at en strime sosialitisk ideologi gikk tapt. Faren for forsteinelse var reell nok, gjennom en periode der Høyre fikk den folkelige Erling Norvik og den distingverte Kåre Willoch inn som profiler. Carl I. Hagen kom også inn på toppen av Fremskrittspartiet. Alt dette var en reell trussel for Arbeiderpartiets maktgrunnlag, som nå satte fokus på medie-kontroll.

Arbeiderpartiet fikk i denne perioden en ny språkdrakt. Det var nemlig uttalte behov for for en verbal – ligvistisk og retorisk – fornyelse over hele linjen. Omskriving av sosialistiske fraser, samt nye strategier for propaganda og mediekontroll kom inn i det stille, helt samtidig som multikultur-doktrinen kom på plass i en første fase! Dette sammen med den salgbare miljø-saken. Det røde skulle grønnpensles.

Einar Førde, Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland satt tett sammen da Arbeiderpartiets Prinsipprogram for 1981 ble utformet i perioden 1979 til 1981. Under pkt. 110 kan vi lese følgende under avsnittet «Nye folkegrupper»:

Gjennom innvandringen får Norge etterhvert nye folkegrupper. Disse gruppenes kulturelle egenart skal ha utviklingsmuligheter. Dette vil øke mangfoldet og berike den felles kultur vårt samfunn bør romme.

Vi ser det hele er generelt utformet, men Gru Harlem Brundtland var definitivt tilstede med hele seg selv da multikultur-doktrinens grunnsetninger kom på plass på dypet av Arbeiderpartiet, hjulpet av LO, den internasjonale fagbevegelsen ILO, OECD og Europarådet. Prinsipprogrammet fra 1981 er sinnrikt formulert og myntet på et bredt og ungt publikum, som ved første øyekast vil betrakte de to setningene (i kursiv over) som nokså selvfølgelige og kanskje helt uskyldige . Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon AUF fikk senere enn nøkkelrolle når det gjaldt å fronte multikultur-doktrinen, nå som en integrert del av Arbeiderpartiets ideologiske og praktiske politikk.

Plustelig ser vi FNs nye Migrasjonsavtale  og EU begynner å bruke nøyaktig de samme frasene, som den rene magien. Arbeiderpartiet har selvsagt hentet impulser fra sine partnere og søsterpartier i andre land, der multikultur-doktrinen for lengst er skvist inn på nesten samme måte som her hjemme.

FNs migrasjonsavtale med samme oppskrift

I FNs nye migrasjonsplattform (GCM) finner vi igjen det utvidede flyktningebegrep, der migranter og flyktninger blir til en stor masse med stadig utvidede rettigheter til å bevege seg i vår retning. Multikultur-doktrinen bankes her inn i en enda mer operasjonalisert form, der folk folk i den fattige verden skal sikres en overnasjonal rett til flytte til vår del av verden, enten vi her hjemme ønsker det eller ikke. Dette som en «berikelse» for oss. (Har vi ikke lest det før?)

Problemet er og blir, i møte med multikultur-doktrinen, Arbeiderpartiet og nå en noe vinglete borgerlig regjering, at en nekter å ta inn over seg at innvandringsbølgene til Europa nå skaper så store ufordringer på en rekke felt at det siste vi bør gjøre nå, er å binde oss til internasjonale avtaler og forpliktelser som gjør landet vårt enda mer tilgjengelig, attraktiv og sårbart overfor påtrykk fra økonomiske flyktninger fra ikke-vestlige land – som vi verken helt eller delvis er i stand til å integrere. Det er som om vi ikke har lært noe som helst fra det siste kaoset, mellom 2013 og 2017.

Som vi ser fra Ap’s Prinsipp-program i 1981 benyttes uskyldige begrep som «mangfold», «egenart» og «utviklingsmuligheter». Vi finner dette igjen i FNs nye migrasjonsplattform, GCM. Det er imidlertid ikke Norges egenart det er snakk om å ivareta, men egenarten til det store «fellesskapet» og kollektivet, aller helst  andre kulturer – som kommer hit. Innvandrerne blir rett og slett til et politisk virkemiddel med en ideologisk brodd, som er et konsept og en iverksatt politisk prosess.

Det ene skal støtes mot det andre, i en smeltedigel der veldig mye kommer til å handle, ikke bare kommer til å handle om vilje og evne til politisk styring, men også  om «internasjonale forpliktelser», underkastelse, nye direktiver frest ut gjennom tusenvis av NGO’er, ILO, OECD, EU og Europarådet; videre vil det dreie seg om definisjonsmakt. Om dette ser stygt ut, tar det seg slett ikke bedre ut om du og jeg automatisk blir gjort til høyre-ekstremister, høyre-populister beslektet med en massemorder (Breivik) osv. – om vi setter kritisk søkelys på det dystre fenomenet vi her er vitne til. Der Faktisk.no fremstår som en del av mobbe-systemet rettet mot kritikere, uansett hvor saklig kritikken er.