Nasjonalismen er historisk sett knyttet til holdninger som er preget av sterk lojalitet mot sitt land og folk. Slik fremstår revolusjonen i Frankrike (1789), i Amerika (1779) og England (1688) som fundamenter; altså i roten av demokratiet vi kjenner, stadig som et resultat av nasjonalistiske strømninger og bevegelser. Nasjonal selvbestemmelse var også hovedparolen i Norge i 1814. Nasjonalismen ligger inne i dette med et verdigrunnlag som i vår vestlige tradisjon er innbakt i demokratiet, langt ut over festtaler hver 17. mai.
Denne formen – dette uttrykket og prinsippene for nasjonal selvbestemmelse på veien til – og i forsvar av – et fritt demokrati lar seg ikke løsrive fra sine historiske røtter. Demokratiet som institusjon må forsvares også i fredstid, uavbrutt. Slumrer vi i timen vil demokratiets banemenn snike seg innpå, og utnytte historieløshet, kunnskapsløshet og likegyldighet for alt hva det er verd.
Nasjonalisme i flere former
Nasjonalismen har sine plumpe og vulgære uttrykksformer representert ved utgrupper og reelle, marginale ekstremiteter – der noen på søk etter identitetsmerker i en kaotisk, uforutsigbar og truende verden har blitt så ensporet at dette “vi” blir til en like patetisk som vulgær slegge mot “de andre” og “dem” – i mer eller blindt hatmodus. Metodene som tilstrebes har åpenbare og nokså synlig slektskap til totalitære uttrykk.
Men fra de få dette gjelder, er det nokså langt igjen til de mange som nå slår ring rundt demokratiet som system, og samtidig minner om de verdier og den frihetskamp som har pågått for å konsolidere det hele i flere perioder av vår historie.
Vår kulturhistorie er nemlig ikke så ugyldig som noen vil ha det til i disse tider. Og det er ikke så enkelt som noen tror å stemple ut Stiklestad-aksjonister som rasister, fordi de mener at dette stedet – av alle steder – ikke er egnet som internasjonalt, multikulturelt senter, i Arbeiderpartiets ideologiske ånd. Om hissige trøndere i fortsettelsen skriver med store bokstaver i sosiale medier, er de ikke automatisk rasister av den grunn. Men ideologisk er det sterke krefter i sving for å viske ut det kulturelle fotavtrykket Stiklestad representerer, rent geografisk og ikke minst som vannskille og milepæl i Norgeshistorien. Multikultur-doktrinens frontkjempere er ute og rasler, der Stiklestad fremstår som bremsekloss og provokasjon i seg selv.
Demokratiets banemenn har vært kommunister, fascister, nasjonalsosialister/nazister og islamister. Nå er det de sistnevnte som går i front en periode, men dette veksler. Nå forsøker noen få, fordummende etterlevninger av Hitler å selge inn hans symboler og konsept gjennom innvandrerkritikk. Tullebukkene er veldig få, men en må selvsagt heller ikke glemme hva historien har lært oss i møte med dem.
Når det er nevnt, det var heller ikke mange tusen som skulle til i Russland for at despoten Lenin kunne sikre seg makten gjennom et kupp, bedre kjent som den “russiske revolusjon” i 1917. Hitler surfet på frustrasjoner og ydmykelser i Tyskland etter første verdenskrig.
Siden det til enhver tid er en prosentandel aktører i sosiale medier som uttrykker betydelige frustrasjoner og sinne med store bokstaver, knyttet til det de mener er en feilslått europeisk innvandrings- og integreringspolitikk – gir disse reaksjonsmønstrene alibi til systematisk brunbeising i regi av multikultur-doktrinens dunkle riddere.
Dette er krefter som har gått over i galopp etter Berlinmurens fall, der den internasjonale sosialismen kom i skvis. Avdekkes ikke den sinnrike lingvistikken og retorikken er man inne i et nytt tapsprosjekt – i forsvar av demokratiet. Ideologene som kjører løpet trives gjerne under den politiske overflaten. Vi er vitne til en snikende historisk og språklig revisjon.