Med jevne mellomrom blusser debatten opp i norske medier om hvorvidt det virkelig finnes noe slikt som «norsk» kultur og hva som i så fall definerer den. Kulturrelativister og konstruktivister hevder at «all kultur kommer utenfra», «kultur er i stadig endring» og «Norge er allerede et flerkulturelt samfunn». Kultur er «vanskelig å definere» og «finne essensen av», oppga tidligere kulturminister Hadia Tadjik i sitt svar til Christian Tybring Gjedde for en tid tilbake.
Terje Tvedt skriver i sin siste bok Det internasjonale gjennombruddet om ulike regjeringer som gjennom de siste 30-40 år har forsøkt å fortelle oss at alle våre verdier er universelle og tilhører hele verden. Alle religioner bunner i de samme verdiene. Kongen fortalte oss i sin nyttårstale at «Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. (…) Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser. (…) Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting».
I tillegg harseleres det i ulike kommentarfelt med at bunader, lefser, hardingfeler, kvikklunsj, lusekofter, troll, brunost og stavkirker knapt kan kalles essensen av en kultur.
Men, som mange allerede vet, kjennetegnes ikke kultur kun ved enkle symboler som de nevnt over, men også av verdier, språk, normer, lover, religion, moral, etikk, sagn, folklore, mat, historie, arbeidsmoral og folkeskikk for å nevne noe. Summen av prioriteringer og kombinasjonene av disse variablene kan defineres som kultur.
Av dette kan man slutte at det vil være mulig å sammenligne kombinasjonen av variablene som definerer den norske «kultur» med et annet lands eller folks kombinasjoner og prioriteringer. Noe som da utgjør andre lands «kultur». Jo flere ulikheter man finner, dess mer ulik vil kulturen være og omvendt. Kulturmotsetninger vil da direkte kunne måles som et resultat av antall motsetninger og hvordan disse er prioritert i de respektive land.
Skulle vi trekke ut to av variablene over og lage en liste av f.eks. verdier og normer som er viktige for nordmenn, kunne det være tale- og ytringsfrihet, religionsfrihet, frie valg med mulighet for mangfold av politiske partier, gratis utdanning, gratis helsehjelp, organisasjonsfrihet, fri rettshjelp, etterfølgelse av FNs menneskerettigheter, like rettigheter for alle kjønn, tillit til stat, politi, lover og regler, rettigheter for barn, tilgang til våpen, forbud mot tortur og dødsdom og ingen almen aksept for korrupsjon. Denne listen er verken utfyllende eller satt opp i noen prioritert rekkefølge. Noen av prioriteringene og verdivalgene er økonomiavhengige, andre er det ikke.
Begynner vi med land som har en eller annen form for dødsstraff, avskaffet Norge dette offisielt for snart 30 år siden. Den siste personen som fikk en dødsdom på Norsk jord var nazisten Ragnar Skancke som ble henrettet 1948. Sivil dødsstraff ble avskaffet i 1902. Norge skiller seg da straks fra omtrent halvparten av verdens 196 land (Amnesty). Dette gjelder blant annet Hviterussland, USA, store deler av Asia og den arabiske verden. Tortur er heller ikke arbeidsmetoder med stor aksept i Norge. Land som har dødsstraff er også kjent for å benytte tortur. En rekke land som har avskaffet dødsstraff fortsetter å torturere mennesker, som for eksempel Tyrkia og Sri Lanka.
Ser vi på antall land med frie valg fortsetter det å tynnes i rekkene da under 50% av alle land i verden har frie eller kun delvis frie valg. I følge Reporters Without Borders troner Norge øverst på listen over land med størst tale- og ytringsfrihet sammen med Sverige, Finland og Danmark. Midtøsten og Kina skiller seg særlig negativt ut.
Imidlertid kan en spørre seg om hvor langt ytringsfriheten reelt strekker seg i Norge. Jeg velger jo å skrive under pseudonym fordi slike ytringer potensielt vil kunne skape problemer på arbeidsmarkedet, i forhold til venner og for familien som følge av den politiske korrektheten som rir landet som en mare. Kanskje deler av den norske kulturen er i ferd med å forsvinne? Ja, kanskje påstandene om at den ikke finnes blir en form for selvoppfyllende profeti.
Men helt borte blir det neppe, verken norsk kultur eller identitet. For ser vi på hvordan vi forholder oss til religion, hvor og hvordan den skal utøves, hvordan man oppfører seg på bussen, hvordan man skal omgås det andre kjønn, hva man spiser, hvem som skal steines og så videre, skjønner vi at Norge har en helt unik kultur som defineres av hvordan vi forholder oss til alle disse faktorene samlet. Mye av vår arbeidskultur, ærlighetskodeks og tillitskultur kan tilskrives pietismen som kom i kjølvannet av protestantismen.
Summen av alt dette, og mer til, utgjør kjernen av det å være norsk. Altså en norsk kultur og identitet. Og dette til tross for elitens seriøse forsøk på å avskrive norsk kultur gjennom årtier til fordel for en «global» kultur som de fleste nordmenn ikke kjenner seg igjen i. Det er åpenbart at den norske kulturen skiller seg fra kulturen til absolutt alle andre kulturer på kloden. Det er også åpenbart at en del andre kulturer har et så annerledes verdigrunnlag i forhold til det norske at man ikke kan vente annet enn konflikter i tiden som kommer.
Islams fire løgner, som til og med har egne navn; taqiyya, muruna, tawriya og kitman, er eksempler på fire dyder fra en annen kultur som står for noe diametralt motsatt av alt vi tror på i Norge. Konfliktene vil øke i takt med multikulturprosjektets fremgang og parallelt med raseringen av norske verdier og normer. Vi kan like godt anerkjenne helt åpent at vi har en kultur og identitet som nordmenn. I møte med «den andre» – og især islam -blir det likevel klart at noe skurrer i påstanden om at verdier og kultur er universelle.