Snart er det klart for en ny bølge med flyktninger under en ny kategori: Klimaflyktningene kommer snart inn som ny, fast betegnelse, og helt samtidig som en betydelig tilvekst under det stadig utvidede flyktning-begrep. Dette, ut fra den tidligere kategorien «miljøflyktninger» – til nå primært knyttet til naturkatastrofer.
I FNs nye migrasjonsplattform (GCM) finner vi igjen det sterkt utvidede flyktning-begrep, der migranter og flyktninger av alle varianter blir til en stor masse over et sant ordtrolleri som favner stadig flere, nå med utvidede, «universelle» rettigheter til å bevege seg i vår retning. Samtidig får vi som nasjon ytterligere forpliktelser til å ta i mot flyktninger. Multikultur-doktrinen synes med andre ord å gå inn i en ny fase, der den forenes med klimakrise-doktrinen. Summen av de to doktrinene kan i dette tilfellet bety dobbelt trøbbel for en liten nasjon som Norge, som avdekkes selv i en enkel konsekvensanalyse.
Som et ledd i en kritisk vurdering kan vi gå tettere inn på det ordspillet som nå kommer og som omfatter klimaflyktninger – som fysisk vil komme fra store deler av verden der det har vært tørke og dårlig vær over tid: Nå skal de ikke vende tilbake når været har bedret seg, men få sikret permanent flyktningstatus, med rettigheter til fast opphold. Sola varmer og brenner som kjent bl.a. ved ekvator, store deler av året, akkurat der det bor mange mennesker rundt det meste av globusen. Dette dreier seg om svært store befolkningsgrupper, som nå hempes inn under en ny beskyttende begreps-parasoll; mennesker med automatiske krav i forhold til det å ta seg hitover. Den fattige del av verden har opp gjennom historien slitt mye med tørke og vannmangel, og med dette vil nødvendigvis volumet på kategoriserte flyktninger – med rettigheter – gå opp. Eller, sagt og skrevet på en annen måte: Logisk sett er det små muligheter til at antallet flyktninger går ned så lenge en kommer med stadig nye kategorier som favner særdeles store befolkningsgrupper i vær-utsatte strøk. Egentlig ikke bare der det er tørke, men også mye regn og vann!
Flyktning-definisjonen vil favne flere
Flyktningkonvensjonen av 1951 er under revisjon. Den er så langt formet slik at miljøkatastrofer ikke alene kan sees som årsak til forfølgelse, men – heter det nå – miljø-ødeleggelser, og kan betraktes som en form for årsak til forfølgelse. Det arbeides ut fra dette målbevisst på flere hold for at en såkalt «miljøkonflikt» skal utløse samme rettigheter og beskyttelse som de som flykter fra generalisert vold. Og med det kommer «den menneskeskapte klimakrisen» inn som ny faktor. Den legges inn som årsak til både tørke og flom, og siden dette også er en doktrine – vil den videre definisjonsmakten ligge i FNs organer, hjulpet av utallige NGO’er og snart i EU-byråkratiet via UNESCO. Definisjonsmakten og modellmakten ligger langt utenfor Norges grenser.
FNs flyktningkonvensjon av er en konvensjon som i utgangspunktet ble utarbeidet for å sikre at alle flyktninger får de universelle menneskerettigheter som FN formulerte i 1948 (Menneskerettighetserklæringen). Her ser vi at flyktningstatusen automatisk gir bestemte rettigheter som igjen peker over landegrensene og er «universelle».
Dette er FNs definisjon på en flyktning i dag:
En person som har flyktet fra sitt land og har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller medlemskap i en bestemt sosial gruppe, og som ikke er i stand til, eller, på grunn av slik frykt, ikke villig til å påberope seg sitt lands beskyttelse.
Nå er det et tidsspørsmål før klimakrise-flyktningene blir definert inn i dette, og som (følgelig) favner mange flere mennesker på globusen. Det skal ikke så mye fantasi, og fakta(!), til før en ser for seg dramatiske konsekvenser av dette.
FNs nye migrasjonsplattform (GCM) er en betydelig døråpner i dette perspektivet, ikke minst fordi det ikke lenger er et klart skille mellom økonomiske «flyktninger» (migranter) og reelle flyktninger. Gjennom å tøye og relativisere flyktning-begrepet slik at det favner stadig flere, er en logisk konsekvens at stadig flere vil sette kursen nordover på globusen, snart med eksklusive rettigheter gjennom FN til å bosette seg her.
Dette dreier seg, etter en stille begrepsutvikling, om mennesker som ikke flytter (eller flykter) etter eget ønske, men som må flykte på grunn av «klimaendringer». Siden det allerede er kommet på plass en klimakrise-doktrine som sier at jorden vi går og kjører på kan svis av på grunn av en menneskeskapt klimakrise. Med andre ord: Årsaken til at nye bølger av flyktninger har rett til å komme nordover til oss kan skyldes perioder med for mye varme og tørke, som underforstått er definert som utslag av den menneskeskapte klimakrise. Og også den definisjonsmakten ligger hos FN og i EU.
På Universitetet i Oslo (UIO) har de i flere år forsket for å få «klimaflyktninger» inn som fast begrep. Her, ett eksempel på vår hjemlige akademiske tilnærming; et aktuelt utdrag fra en doktorgrad av forsker Vikram Kolmannskog ved Universitet i Oslo. Kolmannskog har blant annet intervjuet en flyktning fra Somalia for å belyse sin problemstilling – klimaflyktningenes angivelig uklare rettigheter og hvilke konsekvenser dette får, i følge forskeren:
(Sitat)
«Jeg gjør hva som helst», forteller Ahmed. Han har flyktet fra Somalia til Egypt på grunn av tørke i hjemlandet.
Ahmed utdyper:
«Jeg tar vaskejobber. Jeg gjør alt for å overleve. En av hovedutfordringene er at vi alle er veldig deprimerte. Vi er i mellom. En venn av meg prøvde å krysse fra Libya over til Italia og døde i Middelhavet. Hvis vi prøver å dra til Europa, dør vi i Middelhavet. I Somalia dør vi av konflikt og tørke. Løsningen er i hendene på Allah».
(Sitat slutt)
Om klimakrisen ikke er helt i hendene på Allah, synes heller ikke Ahmeds skjebne i og utenfor Somalia å være sikret mot vær, vind og (ikke minst) eksisterende begrepsverden knyttet til gjeldende flyktning-definisjon i FN-regi. Sitatet over er hentet fra en artikkel på forskning.no i 2014, men er nå aktualisert. Men siden Ahmed under en ny kategori som «klimaflyktning» kan få rett til å bosette seg i Norge, åpnes nye muligheter. Ikke bare for ham, med for mange millioner under samme kategori.
Ordspill og begrepsutvidelser
Spoler en tilbake vil en ut fra enkle google-søk kunne avsløre at begrepet «klimaflyktninger» kom som en tilvekst i det stadig utvidede flyktningbegrep omkring 2008, ut fra den tidligere kategorien «miljøflyktninger». Mennesker kan som kjent bli drevet på flukt fra tørke, flom og storm, endatil langs vår hjemlige Glomma og under det sagnomsuste fjellpartiet «Mannen» i Romsdalen.
Det ligger i sakens natur at det så langt har dreid seg om et forbigående naturfenomen, slik at en kan forutsette at folk flytter tilbake. Men under definisjonen «klimaflyktninger» blir det snakk om mer permanente og forpliktende opplegg. Under dette begrepet kommer nemlig et betydelig tillegg i form av nye flyktninger fra den nå «menneskeskapte klimakrisen». Ikke nok med det, men det er vi i den rike verden som langt på vei har skapt krisen og tatt på oss et overordnet ansvar for å få bukt med den. Nye flyktninge-bølger er følgelig noe vi, i moralsk modus, har «fortjent», siden det underforstått er problemer vi selv har skapt. Slik sees verden i kulturmarxistisk modus.
Hvor og når denne klima-faktoren så er tilstede – og gir flyktningstatus – se det bestemmer som nevnt FN, UNESCO, Europarådet og EU-byråkrater suverent, langt over hodene på deg og meg.
Så skjørt basert som den klimakrise-kampanjen faktisk er, ut fra grunnleggende vitenskapelige kriterier, men lett synlig nulltoleranse for kritikere i alle land med ytringsfrihet – kan betingelsen for definisjon og status for fremtidens klimakrise-flyktninger være forbeholdt byråkrater veldig langt unna våre folkevalgte. Dette, for veldig lang tid fremover.
Det arbeides på spreng for å spisse og fronte uttrykket «klimaflyktning» i forhold til en hel rekke nyord: Økologiske flyktninger, miljø-flyktninger, klimaforandrings-flyktning (climate change refugee), kommende miljø-flyktning (environmental refugee to be (ERTB), og mye mer.
I 2008 kom boken Environmentally Displaced People: Understanding the linkages between environmental change, livelihoods and forced migration. Forfatterne er T. Morris, R. Zetter og C. Boano. Boken er utgitt på det prestisjetunge Refugees Studies Centre ved Oxford University. Her kan en raskt (fra side 3) lese seg opp på en begrepsverden der «miljø-flyktninger» av utallige sorteringer inngår i det stadig utvidede og sterkt intellektualiserte flyktningbegrep.
Som vi har vært inne på over her: Stadig flere i den fattige del av verden fanges nå i fortsettelsen av nye muligheter – og rettigheter – når det gjelder å sette seg i bevegelse fra eget kontinent og over til Europa.
To doktriner smelter sammen
Klimakrise-doktrinen kobles nå direkte til multikultur-doktrinen (tenkte vi det ikke?), som igjen ligger i forlengelsen av sliten internasjonal sosialisme og – ikke minst – kulturmarxismen. Her er det den «undertrykte» fattige verden, som tar seg til den svalere rike del av verden i nord, i en grenseløs bevegelse over kontinentene og Middelhavet. Intet mindre. Altså: Grupper av mennesker som ikke flytter av eget ønske, men er presset til å flykte på grunn av ulike former for menneskeskapte klimaendringer og relaterte katastrofer. «Disse gruppene har i stor grad vært en oversett type flyktninger, som i begrenset grad har opplevd å få beskyttelse, nytt bosted og hjelp til å skaffe seg levebrød fra myndigheter i eget land eller fra verdenssamfunnet», heter det.
Nok en gang ser vi både konturer, funksjon og konsekvens av multikultur-doktrinen som knoppskudd fra mislykket internasjonal sosialisme og kultur-marxismen. Det siste er ingen «konspirasjonsteori», men fremstår som nokså tydelig for enhver som leser seg opp på dette spesielle fenomenet, som jo også skjuler seg like under begrep som «post-modernisme» og «politisk korrekthet». Det synes i stor grad å være ideologisk bevisste byråkrater som kjører løpet, hjulpet av en massiv politisk kampanje nettopp rundt de to doktrinene om klimakrisen og «multikulturen». I begge tilfeller – og symptomatisk nok – aksepteres overhodet ikke kritiske røster! Disse blir øyeblikkelig stemplet og forsøkt mobbet unna dette nye «Sannhetsministeriet» som er i ferd med å bli til en sann landeplage i gammelmedia, i byråkratiet og i Akademia. I sin konsekvens risikerer vi vel fra nå av å bli kalt «rasister» om vi setter spørsmålstegn ved klimakrisen?