Overalt hvor jeg logger inn ser jeg artikler, reportasjer og oppdateringer på Facebook om innvandrere. Dette ofte i forbindelse med sterk sosial kontroll og æreskultur, men også mangel på integrering og vilje til å inkludere seg selv i samfunnet.
Kampen mot sosial kontroll er veldig viktig, men jeg frykter at vi vil bruke enorme summer uten å oppnå noen endringer. Regjering og befolkning må klare å innse at økt innvandring og ukultur går hånd i hånd. Det er ingen hemmelighet at flere av disse temaene har med muslimske innvandrere og eksplisitt den konservative delen av muslimer å gjøre. Moderate og sekulære muslimer er ikke problemet, majoriteten av de som fortsatt har en muslimsk identitet er fredelige mennesker som trives med og i verdiene her.
Det er her skillet mellom islamkritikk og muslimhat må forstås. Den første går på ideologi, den andre går på menneskene bak. Den første er noe jeg stiller meg bak som nødvendig, mens den andre både er unødvendig og usaklig. De som er kritiske mot islam, mener jo stort sett at muslimene hadde hatt det bedre uten islam. De vil på en måte «frigjøre» noen fra en ideologi. Hat mot enkeltgrupper lager bare splid, det er ikke muslimer som lever fredelig vi vil utfordre, men den ideologien som truer alle demokratiske verdier vi setter pris på.
Nå tar folk avstand fra hverandre hele tiden
Debatten om innvandring og islam lager splid i befolkningen. Polariseringen har aldri i mitt voksne liv vært større. Vi er delt i høyresiden og venstresiden. Stadig blir folk støtt ut, blokkert, tatt avstand fra, fordømt for det ene og det andre. Den mengden posisjonering og markeringsbehov jeg ser i dag er en absurd måte å bryte ned demokratiet på.
Å feie utfordringer under teppet er ikke særlig konstruktivt, det er gjerne der problemene vokser best. Av og til må vi faktisk reise oss opp, snakke høyt om det vi bryr oss mest om og verne om det vi har kjempet for. Disse utfordringene har ingenting med nordmenn å gjøre, om vi ser bort ifra at nordmenn har tillatt dette og støttet utviklingen med både penger og en totalt nonchalant holdning.
Noen vil kalle setningen over for nasjonalistisk og det er helt i orden. Som samlet nasjon, ønsker jeg mer nasjonal stolthet, og mindre avstand mellom folk. Det er ingen skam i å være stolt av sin kulturarv. Den har våre forfedre kjempet for. Det vi bør skamme oss over er blind tro på at vi kan leve harmonisk side ved side uten at noen legger fra seg noe av sin (u)kultur.
Og det går faktisk an å føle seg og bli oppfattet som norsk selv om man er litte brunere i huden enn gjennomsnittet. Oppfører man seg som norsk, vil man bli oppfattet som norsk av de aller fleste også.
Den type ukultur vi kjemper mot i dag kom med innvandringen, den kan løses ved stoppe ytterligere innvandring i en periode til vi har kontroll på de som har kommet. Det er ikke uten dilemmaer å få det til, for vi har og skal opprettholde internasjonale og humane forpliktelser overfor sårbare mennesker på flukt. Men å redusere antallet er ikke det eneste vi kan gjøre for å bedre situasjonen. Vi kan begynne å kreve mer av de som blir gitt opphold. Vi kan kreve at de sekulære verdiene som omfatter frihet, likestilling og likeverdig skal beskyttes.
Dette innebærer at uønsket atferd og ukultur blir utfordret på en slik måte at det ikke vil være mulig å leve utenfor samfunnet med forakt for nordmenn, norske verdier og offentlige etater slik vi dessverre ser en del eksempler på. I noen moskeer prekes reint hat mot vesten og spesielt vestlige verdier. I noen familier snakker man om «skitne nordmenn som spiser gris». Det er uhøflig, og det er skadelige for deres barns mulighet til å integrere seg og bli likt.
Nordmenn er så anstendige, og jeg elsker dem/oss for det. Men nå må vi begynne å kreve litt anstendighet tilbake, altså fra de som har innvandret og mot den kulturen og det folket som generøst har tatt dem imot. Skjer det, tror jeg faktisk dette store, lovede «nye Vi» hadde hatt en bitte liten mulighet til å oppstå.
Gjensidig respekt, er med andre ord et godt steg på veien mot fellesskap og samfunn. Kan noen egentlig være uenig i det?