Assimilering er ofte eneste utvei for de unge i Norge som flykter fra æreskulturen. De har ingen plass lenger i sine egne miljøer. Og de ønsker heller ikke å ha kontakt med ukulturer og nettverket hvor det finnes ukultur.
Mange som bryter ut klarer seg fint etterpå, men flere møter utfordringer i hjelpeapparatet når de ser at det er folk med ikke-norsk bakgrunn som skal yte hjelpen de trenger. Flere forteller at de føler at det er ubehagelig at mange med innvandrerbakgrunn fra deres «egen kultur» jobber i for eksempel NAV, barnevernet og krisesentre. De fleste ønsker helst hjelp fra «helnorske» når de skal slå seg til ro etter brudd med sitt tidligere nettverk og ukultur. Hvis en ung jente eller gutt spør etter hjelp fra en norsk i hjelpeapparatet, bør det ta hensyn til. Kanskje har noen en annen seksuell legning og tør ikke å fortelle det til en i hjelpeapparatet med samme intolerante kulturbakgrunn.
Dette har ingen ting med rasisme å gjøre, men de unge stoler ofte ikke på folk fra sin egen kultur. Det er et sterkt samhold i enkelte grupper, og en distanse til det norske. Man lever segregert, i et parallellsamfunn. Det bør tas hensyn til dette.
Det er et tøft valg å ta å flykte fra sin kultur. Noen unge må bytte navn, identitet og by. De blir flyktninger i sitt eget land. Flere forlater også sin tro, mens noen beholder sin tro selv om de bryter ut.
Vi bør vise støtte og omsorg til unge på flukt fra æreskulturen og ha respekt for at de kanskje velger å assimilere seg bort, kanskje bare for en periode eller for alltid. Æreskulturen tvinger de unge ut i assimilering som en utvei.
Alle bør være stolte av sin kultur og bakgrunn, og de fleste foreldre fra æreskulturen er flinke på å vise omsorg for sine barn. Vi må derfor huske på at det er ukultur de er på flukt fra og ikke fra omsorgen. Og heldigvis så finnes det foreldre som støtter sine unge selv om de må flykte.
Unge trenger vår støtte og omsorg når de kommer i en slik situasjon. Og som innvandrerkvinne og mor selv, ser jeg hvor viktig det er at vi bryr oss.