Det norske barnevernet er nærmest blitt et skjellsord for en del, særlig i enkelte østeuropeiske land. Mange har hørt historier om tilsynelatende skruppelløse barnevernsansatte som hensynsløst kjører over foreldre og tar barn ut av trygge hjem, for små overtredelser. Det er imidlertid ikke bare i Norge det stilles spørsmål til barnevernstjenesten.
Den britiske journalisten, Christopher Booker skriver i skriver i Sunday Guardian om det britiske barnevernet og deres iver etter å ta barn fra fungerende familier uten at det er spesielt gode grunner for det. I Storbritannia lever nå 90.000 barn under statens omsorg.
Booker skriver om sin opplevelse, da han tilbake i 2009 først fikk nyss om skandalen. Han ble tipset av lesere om to svært forskjellige middelklassefamilier som gjennomlevde helt grusomme ting, da deres lykkelige barn plutselig ble tatt fra dem.
Ifølge Booker fabrikkerer sosialarbeiderne anklager om «emosjonell mishandling». I en sak skal en dommer ha returnert tre barn til foreldrene etter å ha avdekket at det ikke fantes noe bevis for sosialarbeidernes anklager.
Den mest populære grunnen som benyttes for å rettferdiggjøre det å ta barna er ikke fysisk vold eller vanskjøtsel, men at barna derimot «risikerer emosjonell mishandling» i fremtiden. Det betyr at sosialarbeiderne fra barnevernstjenesten ikke trenger å bevise at barna har blitt mishandlet. De trenger kun å si at etter deres, og de psykologiske «ekspertenes» mening, finnes en risiko for at barnet kan bli emosjonelt mishandlet i fremtiden.
Foreldrene må stille i retten, mot advokater, såkalte psykologiske eksperter og dommere. De kan ikke forsvare seg mot disse «anklagene», da de på ingen måte kan tilbakevise sosialarbeidernes subjektive historier og anklager som hverken lar seg bekrefte eller avkrefte.
Av og til fremkommer det at barn som er blitt tatt fra sine familier blir utsatt for langt mer alvorlig mishandel under statens omsorg enn de noensinne har opplevd fra foreldrene. En jente som ble tatt fra sitt hjem og adoptert bort klarte til slutt å rømme og gjenforenes med foreldrene da hun var 16. Mens hun var borte fra foreldrene ble hun utsatt for alvorlig, fysisk mishandel og psykisk vold.
Motivasjonen bak sosialarbeidernes utrettelige «engasjement» for barnas velferd skal visstnok være at det er mye penger å hente på fosterhjem og adopsjonsbyråer. Disse byråene drives gjerne av tidligere sosialarbeidere og de er blitt svært vellykkede forretninger, der de tidligere sosialarbeiderne kan forsyne seg med en lønn på opp til 450,000 britiske pund i året.
Dette resulterer i et system som koster britiske skattebetalere mange milliarder pund hvert eneste år. Et system som, ifølge Booker, er i ferd med å spre seg i andre vestlige land. I USA, i Nederland, og i Norge.