Resett har hatt flere saker som omhandler/berører Holocaust den senere tid. Vi hadde bl.a. Oscar Jørgensens innlegg som tok for seg ulikhetene mellom hvordan de skandinaviske land behandlet sine jøder.
Så eksploderte det med en artikkel som var et frontalangrep på Hans Jørgen Lysglimt Johansen. Artikkelen skapte voldsomt engasjement i kommentarfeltet, og Resett har fått kritikk for å slippe til «Holocaust-fornektere». Selv Hege Storhaug i HRS slo på stortromma med en bredt anlagt kritikk.
Men; selv om det å fornekte Holocaust er forbudt i 17 land, så er altså ikke dette gjeldende lov i Norge. Det er usmakelig, men ikke ulovlig, å fornekte Holocaust.
En del av kommentarene folk skrev på Resett stilte i tvil omfanget og antall drepte i Holocaust. Antallet på 6 millioner drepte ble av enkelte påstått å være en «myte». Dette var også Lysglimt Johansens utgangspunkt.
Siden historien alltid kan være politisert, samt at nye og bedre kilder kan komme til, besluttet redaksjonen at temaet fortjente en gjennomgang. Hva er de siste tall forskningen har kommet frem til om antall drepte og på hvilke måter de ble drept. Og hvem visste hva og når? Ingen er tjent med usikkerhet og oppfatninger om at man viderebringer myter, overdrivelser eller underdrivelser.
Og her er resultatet av Resetts gjennomgang:
Hva vet vi om Holocaust?
Holocaust er grundig dokumentert, og det er hevet over enhver rimelig tvil at millioner av jøder systematisk ble slaktet under andre verdenskrig. Men det man må ha klart for seg, er at hva vi vet i dag er noe helt annet enn det vi visste på f.eks. 80-tallet, når undertegnede først begynte å lese om grusomhetene.
Historien er plastisk. Nye kilder dukker opp, andre kilder blir avslørt som falske eller feiltolkede. I forhold til Holocaust er det spesielt én begivenhet som snudde opp ned på vår historiske forståelse: Sovjetunionens fall, og påfølgende frigjøring av gamle sovjetiske kilder.
Siden mesteparten av Holocaust foregikk på områder som i 1945 havnet bak «jernteppet» var historikere prisgitt informasjon som Sovjetunionen frivillig delte. Dette var svært unøyaktige og dårlig dokumenterte påstander.
Et eksempel: Da jeg gikk på skolen, lærte jeg at antall drepte i Auschwitz (1 og 2, Birkenau, heretter Auschwitz) var 4 millioner jøder, og det totale antall jødiske ofre var 6 millioner. Her er det i det minste én grov feil. Etter tilgang til sovjetiske kilder ble antall jødiske dødsofre i Auschwitz redusert til omlag 1 million. Anslagene over ofre var altså omtrent 400 % feil. Historikeren Norman Davies, som bor og arbeider i Krakow, 7-8 mil fra Auschwitz, skriver i «Europe – a History»:
– Ikke før kommunismens kollaps i 1990 kunne Statsmuseet i Oświęcim føle seg frie til å komme med et mer realistisk estimat på 1,2 – 1,5 millioner ofre, hvor sannsynligvis et sted mellom 800.000 og 1,1 millioner var jøder.
Det tok altså nesten 50 år før en tilnærmet sannhet om Holocaust kunne skimtes. Theodor Adorno sa en gang: Etter Auschwitz, er poesi ikke lenger mulig. Vel, det virker som det tok sin tid før historieskriving var mulig også.
Med en slik kraftig reduksjon i antallet ofre i Auschwitz vil man umiddelbart tenke at også det totale tallet ofre må reduseres tilsvarende. Men det stemmer ikke helt. For samtidig ble tallene på ofre i andre områder justert betydelig oppover. Ingen tall var særlig godt dokumentert, så man måtte stort sett lene seg på ulike folketellinger. Ian Kershaw – som har skrevet en monumental biografi om Hitler – har anslått at antall ofre på Østfronten var omlag 1,5 millioner. Totalt anslår han antall ofre til omlag 5,5 millioner.
Andre historikere opererer med tall ned i området 5 millioner. Men at det var et grusomt folkemord av enorme proporsjoner bestrides ikke av seriøse historikere.
Hvordan ble de drept?
Forestillingen om Holocaust som bare en endeløs rekke av jøder på vei inn i gasskamrene er feil. Muligens er det det kliniske og industrielle ved gasskamrene som gjør at disse har fått mesteparten av oppmerksomheten. Vi kan se for oss kremeringsovnene, vi kan forestille oss lukten og røyken. Vi kan føle angsten når Zyklon B pumpes inn i et lukket, overfylt rom.
Men jøder ble drept på utallige vis. På østfronten ble de skutt og begravd i massegraver, de ble slått i hjel med spader, de ble brent eller begravd levende. Lokalbefolkningen deltok i mange tilfeller i nedslaktningen.
Mange ble arbeidet til døde, eller de ble kvalt under togtransport. Noen døde under lange forflytninger til fots. Mange ble regelrett sultet i hjel. En del tok livet av seg. Andre døde kjempende, som under opprøret i Warszawa-ghettoen. Svært mange døde av sykdommer i de overfylte leirene. Etter min mening har det ikke så stor betydning hvordan de døde. Det grusomme ligger i det faktum at de ble drept, ikke i flisespikkeri om metode.
Jeg er dog av min redaktør bedt om å komme med et anslag. Dette er svært vanskelig, da det virker som ingen egentlig har lyst til å publisere slike anslag. Derfor må det bli kvalifisert gjetning basert på en oversikt over hvor jødene mistet livet, og hva som anslås å være den vanligste metoden i nettopp dette området.
Mitt anslag er at mellom 1,7 og 2,2 millioner jøder døde i gasskamrene. Antallet kommer jeg frem til ved å analysere hver og en av leirene hvor gass ble brukt (inkludert eksos), sammenholdt dette med overslag over andelen jøder, og igjen tatt hensyn til hvor mange som døde av andre grunner. Noen ble arbeidet til døde, noen sultet eller ble skutt osv.
På østfronten ble omlag 1,5 milloner jøder drept på ulike måter, et flertall ble skutt. Flere hundre tusen sultet i hjel eller døde av utmattelse under de såkalte dødsmarsjene. Andre døde i kamp, som i Warszawa. Totalt vil jeg anslå antall drepte jøder i Holocaust til et sted mellom 5 til 5,5 millioner.
Jeg ba Anton Weiss-Vendt ved HL-senteret om kommentar på mine tall, og ble tilsendt utdrag fra en rapport av Raoul Hilberg. Tallene som oppgis bekrefter langt på vei mine anslag. Hilberg anslår at 5,1 millioner jøder ble drept, mens andre som Ian Kershaw har noe høyere anslag (5,5 millioner). I tillegg døde et stort antall sigøynere, russiske krigsfanger etc. men det er ikke temaet for denne artikkelen.
Hvor planlagt var det?
Mye tyder på at nazistene riktignok ønsket å fjerne jødene fra Europa. Dette kommer frem allerede i Hitlers verk Mein Kampf. Men det står ingenting konkret om massedrap der. Det er heller ingen kilder som beviser at Hitler ga ordre om utryddelse av samtlige jøder. Hitler deltok heller ikke på Wannsee-konferansen, hvor man utformet den såkalte «endlösnung» uten at man klart beskrev masseutryddelse.
I første omgang var det tildels urealistiske planer om tvungen emigrasjon. Madagaskar ble nevnt som et sted man kunne sende jødene til, dette ble nokså raskt avvist som upraktisk og senere uaktuelt ettersom britene tok kontroll over øya. I planene for Operasjon Barbarossa (invasjonen av Sovjetunionen) var det et klart element om å rydde områder for jøder og andre üntermensch, og åpne for tysk lebensraum. Ian Kershaw skriver i «Hitler»:
– Planen forestilte seg at i løpet av de neste 30 år ville 31 millioner mennesker, for det meste slavere, bli deportert forbi Ural og inn i Vest-Sibir. Utvilsomt ville jødene ha vært den første etniske gruppen som ville bukke under (…) Det som ble planlagt var i seg selv et folkemord (…) Men å skyte og gasse alle jøder i Europa (…) var på dette stadiet ikke påtenkt.
Manglende fremgang og stillstand på østfronten gjorde uansett disse planene umulig å gjennomføre, og det tok ikke lang tid før nedslaktningen var i full gang. De beryktede «Einzatsgruppene» startet sitt grusomme arbeid.
Men forskjellene mellom disse viser også at ordrene ikke var helt klare: Mens gruppe B i Hviterussland nøyde seg med å drepe jødiske ledere og intellektuelle, iverksatte gruppe A i Østersjøregionen folkemordet nokså umiddelbart, med god hjelp av lokale krefter. Selv ikke kvinner og barn ble spart (det fantes også gruppe C og D). Dette er grundig dokumentert av bl.a. Kershaw.
Hva visste Hitler?
Uansett om vi ikke har skriftlige kilder på at Hitler ga ordre om massedrapene, er det utenkelig at han ikke kjente til det og bifalt. Det handler nok mer om at han forsto hvor stor denne forbrytelsen var, slik at han ikke ville avsette for mange «fingeravtrykk».
Det spesielle på østfronten var det gode samarbeidet mellom regulære styrker (Wehrmacht) og SS-styrkene. Dette gjorde at drapsorgiene ikke møtte hindringer.
De norske jødene
773 norske jøder ble i løpet av 1942 og 1943 deportert fra Norge, hele 529 av disse ble fraktet ut av landet med skipet DS Donau (SNL). Kun 38 overlevde. Politiet bisto i arrestasjonene av jødene.
Leder for Statspolitiet, og således den øverste ansvarlige for jødedeportasjonene, var Karl Alfred Nicolay Marthinsen. Han var min farfars bror, altså min grandonkel.
En tremenning av meg har laget en dokumentarfilm om Karl Marthinsen og hvordan familien forsøkte å holde dette hemmelig, men min far fortalte meg om dette allerede når jeg var guttunge.
Det er tatt i det båten forlater Oslo.
Foto: Georg W. Fossum / SCANPIX
Holocaust–fornektelse
Dette er forbudt i en rekke land. Det er etter min mening helt feil. Kanskje man trengte slike lover umiddelbart etter krigen, og kanskje spesielt Tyskland følte det nødvendig å innføre slike lover.
Men eksplisitte lover mot Holocaust–fornektelse ble i stor grad ikke innført før utover 90–tallet (Tyskland 1994), nesten 50 år etter krigen.
De som fornekter Holocaust har svært liten gjennomslagskraft, vi trenger ikke gjøre de til martyrer. Men det er ikke sikkert vi har den endelige historien om Holocaust, historie er som sagt plastisk. Uten åpen diskusjon og inngående studier av nye og gamle kilder, kommer vi ikke videre. Dette innrømmer også delvis HL-senteret i en artikkel om temaet.
Man bør ikke bruke alt for mye energi på folk som Lysglimt Johansen eller David Irving. Men tvil møtes best med argumenter og åpne øyne. Og det har vi gjort. Resetts anslag er at et sted mellom 5-5,5 millioner jøder ble drept.