Vi må være lojale mot moskémiljøene og forsiktig med å kritisere islam. Ellers kommer vi under press, blir sjikanert, utsatt for trusler og vi må forsvinne fra det offentlige rom. Jeg vet ikke hvor mange av dere som husker Sara Azmeh Rasmussen? Hun var en av de første, hun var en av de modigste. Det var hun som brente hijaben på 8. mars 2009 på Youngstorget i Oslo. Hun sammenliknet hijab-brenning med feministaktivistenes bh-brenning i tidligere tider.
Hun sa at hun vil protestere mot kjønnssegregeringen og mot at kvinner blir gjort til objekter. «Jeg forstår hvilken betydning sløret har og nettopp derfor mener jeg at det er viktig å utfordre den symbolske effekten som ligger i det,» sa hun.
Hun brente hijaben, men hun tok feil når hun sammenliknet dette med feministenes bh-brenning i Europa. Feministene hadde kirkene mot seg. Men hijab-brenningen hadde moskeer mot seg. Moskeene er mektige, moskeene er ikke noe å komme i konflikt med. De er under beskyttelse av islam, av venstresiden, og av Europas ivrige antirasister. Den minste kritikk av islam, og offerkortet trekkes. De stakkars muslimene som blir stigmatisert. Man er rasist og islamofob.
Sara ble bombardert med snøballer på Youngstorget og samme kveld utsatt for trusler og vold. Hun fikk internasjonal oppmerksomhet, til og med i Canada og Russland. Men i Norge var den eneste som støttet henne daværende innvandringspolitiske talsmann for Arbeiderpartiet, Arild Stokken Grande.
Sara Azmeh Rasmussen sa at «muslimske kvinner blir oversett og ignorert av kvinnebevegelsen i Norge». Og hun hadde rett, fordi kvinnebevegelsen forstår ikke budskapet i hijaben. De kan ikke se de små jentebarna bak hijaben. Fordi kvinnebevegelsen i Norge ikke kan oppfatte det islamske kvinnesynet, men unnskylder seg med at «det er deres kultur, vi må akseptere det». «Vi kan ikke ha forbud mot barnehijab, vi skal ha dialog med muslimene».
Men hvordan kan dere støtte røykeforbudet, alkoholgrenser, sukkergrenser og mange andre lover og regler som er viktig for deres helse, og ikke ikke et forbud mot barnehijab? Er dere blinde? Ser dere ikke hvordan den lille jenta sliter med hijaben, hvordan hun blir diskriminert av sine egne foreldre, hva hun mister, hvordan hun lærer seg å vokse i et glasshus?
31. januar 2011 startet Sara Azmeh Rasmussen en sitteaksjon utenfor kontoret til Islamsk Råd Norge i protest mot at de ikke tok avstand fra dødsstraff mot homofile. Hun satt med en plakat som sa «frihet og verdighet» . Til slutt publiserte IRN en pressemelding hvor de skrev at de verken ønsker eller søker dødsstraff for homofili, og de tar avstand fra trakassering av homofile.
Sara Azmeh Rasmussen fikk Fritt Ords pris i 2012 for sitt modige og kompromissløse engasjement for individets ukrenkelighet, for ytringsfrihet og religionskritikk. Det var vel fortjent, Sara Azmeh Rasmusen.
Men hva skjedde etterpå? Under sterkt press fikk hun depresjon og flyttet til Sverige, og vi har ikke hørt noe fra henne siden. Hun prøvde å overleve med å kalle seg «kulturell muslim», men det hjalp ikke. Hun hadde stukket frem hodet mot islam. Vi kan diskuterer æreskultur, sosial kontroll og æresvold under navnet ukultur. Men vi må verken se eller snakke om islam, som er årsaken til æreskulturen. For hvis man kritiserer islam, mister man støtte fra politikere og fra media, og man blir sjikanert og presset ut av den offentlige debatten.
Modige Sara Azmeh Rasmussen forsvant fra norske offentlighet. For oss som skriver og kritiserer islam, er det en overhengende fare. Vi får direkte trusler fra moskétilhengere, og vi får sjikane og isolasjon fra «antirasistene» og «feminister». Fra de som tror at hijab bare er en klesdrakt, en klut. De kan ikke forstå eller vil ikke forstå Sara Azmeh Rasmussens ord om symboleffekten av hijab.
Situasjonen har ikke blitt bedre for islamkritikere, den har tvert imot blitt verre. I dag har jeg blitt en veteran og tåler mye. Fordi jeg har sverget ytringsfrihetens navn at jeg fortsetter. I fjor måtte jeg ta åtte måneders pause på grunn av mye press, sjikaner og trusler. Jeg vet hva det islamske kvinnesynet er, jeg vet hva sharia er, jeg har Khomenis brennemerke på hjerte mitt. Jeg har mistet alt på en natt – da jeg flyktet – etter at islam over tok mitt land. Jeg har sverget i ytringsfrihetens navn på at individets frihet er helligere enn alle verset og alle profeter.
Men i dag har vi en ny Sara. Hun heter Shurika Hansen. Hun er modig og klok og hun er under samme press som Sara var etter hijabbrenningen. Hun står frem med sitt ansikt og skriver om islams virkelige ansikt, om kvinner i islam og om urettferdigheten som vi ble utsatt for, fordi vi er født som kvinner. Jeg ønsker at hun fortsette. Jeg ønsker at Shurika ikke får samme skjebne som Sara. Men når det er sagt, så virker Shurika uvanlig sterk.
Jeg er veldig glad for de «skamløse» jentene. Jeg er veldig glad for at stiftelsen «Født Fri» er i gang med dyktig Shabana Rehman og Amal Aden. Men at mange jenter i dag klarer å skrive, klarer å stå frem mot sosial kontroll og mot æreskulturen, er et resultat av Sara Azmeh Rasmussen, Walid al Kubaisis og noen få andres mangeårige avsløringer av islams kritikkverdige syn mot kvinner. De var de første som turte å snakke om det islamske menneskesynet i Norge. En stor takk til Sara Azmeh Rasmussen og Walid al Kubaisi for deres kamp og deres mot.