Det store problemet med dagens strenge men rettferdige innvandringspolitikk er at begrepet «streng» er definert i forhold til innvandrerperspektivet.
Dette perspektivet preger i dag både stortingspolitikken og vinklingen av asylspørsmål i hovedstrømsmediene. Drøftingen handler om juridiske rettigheter hos asylsøkeren. Det handler om kriterier i forhold til alderstesting. Det handler om tryggheten i regioner av hjemlandet. Det handler om byrdefordeling mellom nasjoner. Det handler om det prinsipielle ved internasjonale konvensjoner.
Paradigmeskiftet som pågår nå, er at vi er i ferd med å endre fokus til samfunnsperspektivet. Den drøftingen handler om samfunnsmessig bærekraft og sårbarhetskriterier. Det handler om de langsiktige økonomiske og kulturelle kostnadene. Det handler om pull-effekter ved liberal asylpolitikk. Det handler om misforholdet mellom samlet mottaksevne over tid og antallet mennesker som ønsker å migrere. Det handler om risikoforståelse og varsomhet.
For noen tiår siden var den enerådende oppfatningen at det første perspektivet skulle ha presedens. Konsekvensene fremsto som beskjedne, og den opplevde moralske gevinsten ved en raus asylpolitikk fremsto som betydelig. Slik er det ikke lenger. Omfanget av asylrelatert innvandring har vokst seg så stort at samfunnet er i ferd med å ta negativt preg. Kostnadene er så store at mange helst vil legge lokk på tallene. Det er dessuten utvetydige tegn på svekkelse av vårt eget samfunn. Vi opplever både polarisering og utrygghet. Det er derfor på overtid å flytte perspektivet. Ikke fordi mennesker som lider fortjener dårlig behandling, men fordi hensynet til vårt eget ve og vel har vært helt fraværende i debatten. Det haster.
Når man innser at vi står ved et paradigmeskifte, får det store konsekvenser for debatten. Først må vi begynne med å definere hva som er en streng asyl-og innvandringspolitikk forankret i det nye perspektivet. En politikk bygget på samfunnsmessig risikoforståelse.
Den åpenbare kjernen i en slik politikk, i lys av den uansvarlige innvandringsraten vi har hatt, er at fremtidig fremmedkulturell innvandring må være ekstremt lav. Helst neglisjerbar. Vi må skape oss pusterom til å lykkes med integrering og assimilering av de som allerede har kommet, uten at en eneste ekstra stein legges til byrden. Oppgaven vi står overfor er allerede monumental. Det er dessverre mulig at vi risikerer å mislykkes.
Tallet på fremtidige fremmedkulturelle innvandrere bør derfor helst være null, eller så nær null som mulig. Spesielle unntak kan kanskje gjøres av kongen i statsråd, men ikke for mer enn et knippe fremtredende dissidenter som uttalt forsvarer verdier som vi ønsker å verne. Vi kan ikke gi opphold på humanitært grunnlag. Vi kan ikke tilby beskyttelse som favner store grupper. Familieinnvandring bør bare være mulig for søkere som har minst ett slektsledd i Norge tilbake til tidlig på 1900-tallet. Oppholdstillatelse bør ikke nødvendigvis lede til statsborgerskap. Det er en veldig streng – men fortsatt rettferdig – innvandringspolitikk.
Det er selvfølgelig flere utfordringer ved innføringen av en slik ny og genuint streng politikk. Den viktigste er omtanken og hensynet til de som allerede er innvilget opphold, som ønsker å bli bli boende, og som viser vilje og evne til genuin integrering og assimilering i vårt samfunn.
En ny politikk må unngå ytterligere akkumulering av antipati og konfliktrisiko. Det vil derfor være viktigere enn noen gang at man ikke dømmer folk basert på hudfarge og at vi fortsetter å lytte til minoritetsinteresser der det kan bidra til å skape et bedre samfunn uten å gå på akkord med innvandringspolitikken.
En annen utfordring er å mobilisere den politiske handlekraften som er nødvendig for å sende vekk uvelkomne migranter. Dette vil både kreve et mer prinsippfast Storting samt et statlig apparat med en utenrikstjeneste og kanskje et forsvar som samarbeider effektivt om å implementere den nye politikken.
I realiteten er det kanskje vanskelig å være prinsippfast nok uten et tydelig mandat fra folket. Kanskje burde vi derfor ha en folkeavstemning om dette viktige prinsippvalget? Skal Norge fortsette å ta imot asylsøkere på asylsøkerens premisser, eller skal vi følge paradigmet om at innvandringspolitikken må være forankret i samfunnsperspektivet?
Hvis en majoritet ønsker at asylsøkernes interesser fortsatt skal ha presedens, vil det uansett være en viktig avklaring for de av oss som mener det motsatte.