En kort tur til Wien (Europas juvel) og videre til Kunsthistorisches Museum, plasserte meg rett foran det storslagne maleriet av Pieter Brueghel (1563) med tittelen «Babels tårn».
Hvor har jeg sett dette bildet før, spurte jeg meg selv og kom på at dette er samme bilde som brukes av nettsiden Resett under deres programerklæring.
Jeg regner med at bruken av dette bildet ikke er tilfeldig, men at den eller de som har valgt dette bildet, ønsker å kommunisere noe. Babel kommer fra det hebraiske ordet Balal som betyr egentlig to ting; 1) det å blande, 2) det å forvirre.
Hvis en leser programerklæringen til Resett, forstår man hvorfor dette bildet er brukt. Det skal kommunisere at sammenblanding av mennesker (det som Resett kaller for «eksperimentet masseinnvandring»), har ført til en identitær og kulturell forvirring i Norge.
Bak forførende intellektualisering
Bak den forførende intellektualiseringen i programerklæringen til Resett, skildres følgende historie om Norge:
Norge var en gang et stykke paradis, en idyll, så begynte noen idealist-tullinger i sekstiårene å ødelegge idyllen. I sin naive dumsnillisme og søk etter Utopia, gikk de løs på alle de flotte verdiene Norge hadde. De overså menneskets iboende biologi og medfødte egenskaper som fremmedfrykt og etnosentrisme og prøvde å rasjonalisere disse bort med kulturrelativistiske forklaringer. Det mest forferdelige de gjorde var å importere innvandrere, et masseinnvandringseksperiment. Disse venstreliberale tok seg utdanning, søkte politisk makt, skapte seg sin egen medieplattform og stemplet sine kritikere som rasister og islamofober.
Resett lover rett og slett en trygg havn for alle kritikerne som er frosset ut i kulden. Nå er det rom for å snakke om fremmedfrykt og etnosentrisme, fordi det er en naturlig del av Menneskeheten. Resett skal resette en forvirret nasjon, lede Norge tilbake til et homogent samfunn med historisk kontinuitet.
Hvor idyllisk var Norge egentlig?
Snakker Resett om det virkelige Norge? Var Norge et stykke av paradis som nå er blitt ødelagt? Jeg var jo ikke her på sekstitallet, men jeg hørte fra min avdøde venninne Gerd på 90-tallet at hun som finnmarking hadde store problemer med å finne seg bolig i Oslo på 60-tallet.
Jeg har hørt også om taterne og samene, også om barn som ble mishandlet og misbrukt på barnehjem. Jeg hørte etter hvert om tyskerbarna. Jeg snakket med en del mennesker som levde på 50 og 60-tallet. De forteller om en tid med en god del fattigdom og klasseforskjeller. Etterhvert lærte jeg om en rik kystkultur, der mennesker reiste ut, og mennesker kom til.
Ikke misforstå meg når jeg skriver dette, jeg elsker Norge. For en tid tilbake sa jeg til en person som står meg nær, i en fortrolig samtale: Jeg er en patriot, jeg elsker Norge. Det er min kjærlighet til Norge som driver meg til å skrive.
Jeg er blant de av innvandrere som har skrevet de skarpeste religionkritiske innleggene. Jeg benekter ikke at det finnes utfordringer og ukultur blant en del innvandrere med muslimsk bakgrunn, som må konfronteres intellektuelt. Jeg er også bekymret for fremveksten av fundamentalistisk islam og en konservativ tolkning av islam i verden, Europa og Norge.
Jeg mener likevel at det går an å drive med religionskritikk og beholde en humanistisk tilnærming. Sannheten er at Norge var ikke et paradis på jord på 60-tallet og er heller ikke blitt kuppet av islamister. Norge befinner seg i 2017, i en urolig verden, og en av de mange utfordringene verden har idag, er islamistisk terrorisme og fundamentalisme. Muslimer er rammet av en tragedie som heter politisk og fundamentalistisk islam og dette preger dessverre også en del av norske muslimer, men ikke alle. Det Norge jeg elsker, er ikke en fantasifigur, slik Resett sin programerklæring presenterer det. Mitt Norge er et virkelig land med sin historie, med mennesker av ulikt opphav, kulturelt så vel som etnisk. Et ekte Norge med sine gode og mørke sider og mangfoldige historie.
En forførende og skadelig retorikk
Resett vil overbevise oss om at eksperimentet masseinnvandring har ødelagt Norge, at nasjonen befinner seg i en status av total forvirring. Man får assosiasjoner til en frisk og sunn kropp som ble infisert med virus. De skyldige, ifølge Resett, er «venstreliberale» og «innvandrere». En slik tanke er lettvint og polemisk. Dens enkelhet blir forførende. Enda verre, en slik tanke kan ligge i underbevisstheten vår. Når man møter en mørkhudet person, kan denne tanken raskt aktiveres, spesielt hvis denne personen gjør noe galt eller oppfører seg dårlig. Da kan raskt denne enkle teorien som Resett innfører bli forklaringen, fordi det er slik psyken fungerer; den bekrefter sine idéer og tanker. Poenget er at virkeligheten er mye mer kompleks enn det Resett forsøker å fremstille den som. På denne måten blir Resett ikke noe annet enn en populistisk bevegelse.
Fremmedfrykt og etnosentrisme er kanskje medfødte egenskaper alle mennesker har, men det betyr ikke at man skal la fremmedfrykt eller etnosentrisme styre oss. Det betyr ikke at det bør legge føringer for hvordan vi skal møte framtida. Mennesket er også heldigvis, utstyrt med evnen til rasjonell tenkning, nettopp for at drifter og impulser ikke skal ta over hele vår funksjon. Ved hjelp av vår rasjonalitet kan vi styre underbevisste frykter og drifter. Resett glemmer at tilknytning er også iboende hos Mennesket.
En slik ideologi som Resett forkynner i sin programerklæring, med sin enkelhet, skaper avstand og splitting, ikke nærhet og forståelse. En slik ideologi skaper forvirring; babbel.
Konklusjon:
Tilbake til bildet av Pieter Brueghel og Babel. Kanskje Resett gjør rett i å bruke dette bildet som symbol for sin virksomhet? I myten om Babel, liker ikke gud å se at mennesker står sammen. Derfor bestemmer gud seg for å forvirre deres språk, slik at de ikke kan forstå hverandre lenger. Kanskje det er akkurat dette Resett holder på med; leker gud og sprer forvirring?
(Saken er tidligere publisert på Sharham Shayganis blogg, og er gjengitt med forfatterens tillatelse.)