Kritikk er viktig. Vi trenger at meninger brytes mot hverandre, og vi trenger mer dialog og færre ekkokamre. Men skal man først kritisere noen, så nytter det ikke om man ikke gidder å sette seg inn i hva vedkommende faktisk mener og hvordan vedkommende ser på verden. Her har noen tilsynelatende rutinerte samfunnsdebattanter noe å lære.
Altfor ofte går korrekte «tenkere» i den politiske og mediale eliten ut og skal forklare hvorfor folk er som de er, stemmer som de stemmer og tenker som de tenker. To av de som i det siste har gått i denne fellen er Jan Arild Snoen og Bjørn Stærk, som begge har fått fritt leide i Aftenposten til å blottlegge sin arroganse overfor konservativt anlagte mennesker, som de forsøker å stemple som «ytterliggående», «ytre høyre» og radikale.
Snoens innlegg tar faktisk kaka. Han åpner med å stemple HRS, Document og Resett som innvandringsfiendtlige. Allerede der forsvinner muligheten for en saklig debatt, når man feilaktig stempler grupper av mennesker med ulike politiske syn på en bestemt måte. Resett er en nettavis som slipper til mange ulike meninger, også radikal innvandringsliberalisme. Det nytter ikke å snakke om at Resett mener ditt eller datt, for det stemmer ikke. Mange skribenter har derimot ment en masse ulike ting i Resett.
Enda verre er det at det som er saklig innvandringskritikk blir stemplet som fiendtlighet, hat eller sjåvinisme. Å være innvandringskritisk betyr jo heller ikke at man er innvandringsmotstander. Som den mediale ringreven Jan Arild Snoen er, burde han ha satt seg inn i hva ulike begreper betyr. Det er et hav av forskjell mellom kritikk, motstand og fiendtlighet.
Dessuten er Snoens analyse bygget på svært vaklende premisser, for å si det forsiktig. Han bruker SSBs årlige undersøkelse om holdninger til innvandring og innvandrere som et slags bevis for at innvandringkritikere er i et mindretall. Han har ingen grunn for å hevde det.
Det nytter rett og slett ikke å hevde noe som helst om innvandrere som gruppe. Begrepet innvandrere er altfor bredt. Det bør være etablert konsensus at ulike former for innvandring fra ulike land preger samfunnet vårt ulikt. Det er stor forskjell på folk som kommer til Norge fordi de har noe vi trenger, og folk som kommer fordi de trenger eller vil ha noe av Norge. Det er forskjell på kulturer, deres syn på kjønn, vold og ytringsfrihet. Dermed vil de ulike kulturene prege Norge ulikt, og mange vil ha meninger om det, selv om Jan Arild Snoen og Bjørn Stærk ikke liker det. Det handler tross alt om vårt lands fremtid, og hvilke kulturer som skal få sette sitt preg på den. Det er helt legitimt å ha meninger om hvordan vårt land bør være i fremtiden.
Det som derimot er hevet over enhver tvil er at det i Europa finnes en vesentlig opinion imot visse former for innvandring, som asylinnvandring og økonomisk migrasjon. Muslimsk innvandring er høyst upopulært. Ingenting av dette er synonymt med å mislike alle innvandrere en møter i hverdagen. Det er ikke slik at alle innvandringskritikere er noen sure, bitre mennesker som ikke engang tåler å få innvandrere inngiftet i familien.
Bjørn Stærk gjør seg også skyldig i en rekke tendensiøse utsagn om innvandringkritikere, som han later til å tro han forstår. Han påstår eksempelvis at «de som hater islam faktisk vil nekte muslimer adgang til riket» og at «de som ikke vil ha flyktninger faktisk vil la dem dø». Hva det vil si å «hate» en samling ideer som en religion jo er, og hva det betyr å ikke ville «ha flyktninger» er det ingen som sier noe om. Nei, det er best å uttale seg diffust og upresist. Det er sånn man får innvandringskritikere til å holde kjeft. For om du ikke vil ta imot flyktninger i Norge, så vil du jo la folk dø.
Stærk har dessuten valgt å blande sammen nasjonalisme, rasisme, fascisme og såkalt islamhat, begreper som han hele tiden bruker om hverandre, som om de skulle høre sammen eller være synonymer.
– Og ja, det er rasisme og nasjonalisme vi snakker om. Ikke helt den samme varianten som før, men noe som ligner, heter det i Stærks kronikk.
Har ikke Stærk hatt historie på skolen? Har han ikke lest om hvordan nasjonalismen og liberalismen sammen bygget de moderne europeiske nasjonalstatene i opplysningstiden, og utover 1800-tallet? Nasjonalismen er en viktig del av det fundamentet den norske modellen bygger på. Vi kan alle prise oss lykkelige for at vi har den nasjonalstaten våre forfedre bygget for oss.
Stærk er ikke alene om å forsøke å utvide rasismebegrepet til ideer han synes er ubeleilige eller «moralsk forkastelige». Noen snakker om kulturrasisme eller som Erna Solberg, om religiøs rasisme. Begge begrepene er meningsløse. Etnisitet og kultur er to helt ulike ting, og det er etnisitet rasisme handler om. Kultur korrelerer ikke nødvendigvis med etnisitet, det bør folk ha fått med seg nå. Å karakterisere den som misliker visse kulturutrykk eller verdier som om vedkommende var rasehater er ikke bare grovt feilaktig, det kan også være farlig for den som karakteriseres.
Ellers er det mange som bør kurses i hva det vil si å egentlig være ytterliggående eller ekstrem. Det bør innebefatte alle som ønsker å drive gjennom drastiske endringer i samfunnet. Innvandringskritikken bygger tvert imot på et ønske om å bevare, den bygger på klassisk konservatisme, og er på alle måter uforenelig med radikale ideer. Det som er radikalt og ekstremt er den innvandringspolitikken vesteuropeiske land har ført de siste tiårene.
Jan Arild Snoen, Bjørn Stærk og andre med dem forstår ikke de menneskene de stadig vekk prøver å analysere og forklare. Men vi innvandringskritikere trenger ikke at folk som ikke engang vet hva vi mener skal snakke for oss og forklare oss som et fenomen. Vi er ikke noe underlig og uventet. Det vi står for er grunnleggende konservative ideer og verdier som trues av overflødig og belastende innvandring. Vi er et nødvendig korrektiv til en politikk som har vært for radikal for lenge. Og vi kan faktisk snakke for oss selv.