Min påstand er kanskje drøy, men all historie forteller oss at fred i Midtøsten er umulig. Hvorfor, jo fordi deres verdier og målsetting er viktigere. Det viktigste for folk i de muslimske landene er nemlig lojalitet over for slekt, klan og kult og ære. Gjennom Islam fikk folk definert et nytt, høyere, mere omfattende nivå av lojalitet. Alle mennesker ble oppdelt i muslimer og vantro, og verden ble oppdelt i Dar al-Islam, de troende og fredens hus, og Dar al-harb, de ikke-troende og krigens hus. Ifølge stammesamfunnets lojalitets-ideologi skulle muslimene forene seg imot de vantro og dermed ikke bare oppnå heder og ære, men også belønning i himmelen.
Ære er noe som oppnås gjennom seier. Å tape anses for dypt ydmykende. Kun utsiktene til framtidig seier og gjenopprettelse av æren driver folk fremover. Et eksempel her er jo nettop den arabisk-israelske konflikt, der de foraktede jødene gjentatte ganger har beseiret arabiske staters hærer. Dette har ikke bare vært en materiell katastrofe for araberne, men i enda høyere grad en kulturell katastrofe, der de mistet sin ære. Altså blir den eneste måten å gjenvinne æren på å beseire og utslette Israel.
I et innlegg i Urix/NRK nå i mai sto det å lese at Hamas gjennom sitt nye mer moderate charter ikke lenger skal ha som målsetting at Israel skal utslettes. I tillegg til punktet om ikke å utslette Israel, ble det tidligere meldt at organisasjonen også ville fjerne de formelle båndene til Det muslimske brorskapet. Hamas skulle definere seg som en nasjonal frigjøringsgruppe. Dette er jo det rene sprøyt og viser at journalisten og NRK enten er totalt kunnskapsløse eller forsøker å lage en alternativ sannhet. Terrorgruppen Hamas krever nemlig fortsatt at Israel skal utslettes. I punkt 20 av charteret, skriver Hamas at det ikke finnes noe annet alternativ enn en fullstendig frigjøring av “Palestina”, fra elva til havet. Det innebærer med andre ord at det ikke er plass til noe Israel. «From the river to the sea» er et uttrykk for at araberne skal gjenerobre hele området fra Middelhavet til Jordanelven.
Om å skylde på alle andre
Det vi vet er at stammedynamikken har dominert regionen gjennom tusen år etter skapelsen av islam og i tusener av år før dette. Mange i Midtøsten ser katastrofene omkring seg og legger skylden på utenforstående: «Det er jødenes skyld, det var britene, som gjorde det imot oss eller det er amerikanernes skyld». Dette gjør seg også mer og mer gjeldende i Vesten der det hevdes at eksempelvis USA må bære skylden for «Midtøstens elendighet» med sin innblanding og maktbruk bl.a. for å få tilgang på arabisk olje.
Det blir etter min mening direkte feil og ikke troverdig å gi utenforstående skylden for den regionale dynamikken. Noen vil nok hevde at det å peke på regional kultur som grunnlaget for regional dynamikk er det samme som å «gi offeret skylden». Men er det egentlig ikke slik at Midtøsten befolkning er ofre for deres egen kulturs mangler og begrensninger?
De sinte reiser seg – igjen
Så kom jo det som måtte skje. Etter at Trump satte foten ned og anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad, var Det Muslimske Brorskap raskt på banen. De rett og slett utstedte en krigserklæring mot USA. Her var det ikke snakk om noen deling av byen. Jerusalem – Al-Quds – tilhører islam.
Talen til Trump var ikke et angrep på palestinerne, men et angrep på islamske land og hellige steder, dvs. på troen selv. Klarere kan det ikke sies, Israel skal isoleres, og USA har våget å trosse en skillelinje. Det betyr krig. Brorskapet håndhever altså «islams ære» når det erklærer USA krig.
Og så er steinkastingen igang. De blir heltene sammen med de terroristene som begår drap på jøder i Israel. Det er ingenting som gir større «ære» enn slike drap og den etterfølgende «martyrdøden» de lider for Allahs sak. Et eksempel var da to israelske jøder ble skutt ned og drept av en palestiner. Da var terrororganisasjonen Fatah som Mahmoud Abbas leder meget raskt ute med en hyllest til den palestinske morderen. Et vitne som befant seg på en kafé i nærheten kunne fortelle at mange av de arabiske kafé-ansatte og kundene «begynte å synge og klappe. Man kunne virkelig se gleden i ansiktene deres.»
Dette er scener som gjentar seg i hele det Palestina-arabiske området hver gang en jøde blir drept av en terrorist. Dette sier noe om holdninger. Dette sier også noe om en inngrodd æreskultur. Hvordan skal det da være mulig å oppnå fred, med slik kulturell ballast over generasjoner?
Etter mitt skjønn blir håpet om fred og fordragelighet ønsketenkning og utopi. Palestinere og arabere er krenket og ydmyket etter alle tapene i krigene med Israel. Å tro at det ønskes fred med Israel er det samme som å benekte den arabiske æreskulturen og deres tradisjoner. I nyere tid, med vår moderne statsmodell, har regjeringene i Midtøsten forsøkt å skape stater, men disse har vært basert på stammelojalitet og stammemotsetninger, som ikke er egnet som konstitusjonelle stater. Alle herskere i regionen har grepet til tvang for å bevare deres posisjon og har dermed gjort alle muslimske stater i regionen despotiske. Dessverre tror jeg en eventuell fred kun blir en våpenstillstand. Dette fordi ære kun kan oppnås gjennom seier.