Oslo 20171114. Årest første snøfall i hovedstaden. Folk passerer Tigeren på Jernbanetorget laget av Elena Engelsen. Foto: Mariam Butt / NTB scanpix

Simen Sandelien skriver at migrasjonen stiller oss overfor valg vi ikke tidligere o særlig grad har vært nødt til å håndtere. Han nevner folkeavstemning som en mulig løsning.

Sandelien etterlyser videre et tydelig mandat fra folk til politikere. Og her er vi ved kjernen. Om folk ikke sier tydelig fra, fortsetter vi i dagens retning. Men la det være klart, få eller ingen politikere ønsker å ta den belastningen det er å utfordre det eksisterende paradigmet. Selv Frp sluker kameler for å sitte i regjeringen.

Bakteppet er selvfølgelig at Europa har kommet i en situasjon der vi er i ferd med å gradvis måtte endre oss. Endre oss fordi omgivelsene rundt oss er nye.

Myndigheter og det offentlige Norge har fremhevet det positive med endringen, samtidig som de har vært tilbakeholdne med å snakke om negative effekter. Og gradvis, over en 40-års periode, har landet endret seg, mer enn noen kunne forutse.

Hva nå?

Jeg vet fremdeles ikke om dette er bra eller dårlig for landet, men vi ser alle at døren inn ikke lenger står på gløtt, men synes vid åpen. Noen vil mene at situasjonen er ute av kontroll. Vel, vi kan saktens leve med denne utviklingen, men den er ikke slik vi tenkte oss at den skulle bli. Asylinstituttet, slik det har vært praktisert, synes som en blankofullmakt.

Hva gjør så våre politikere og ansvarlige myndigheter med dette? Til det er det ett å si – de er rådville. Ingen vil fremstås som harde i klypa, og dermed fortsetter den uforutsette tilstrømningen. Er dette bærekraftig på sikt? Og hva er målene våre?

Det er en reell fare for at nasjonalstaten Norge vil endres så mye at den ikke er til å kjenne igjen de neste tiårene. Det er ikke sikkert dette er viktig for oss i det lange løp, men folk skal være klar over valgmulighetene, og at myndighetene ikke nødvendigvis vil gå inn i dette brennbare temaet.

Tidligere leder for de svenske Socialdemokraterna, Mona Sahlin, spurte under en politisk debatt en gang: «er det noe poeng å opprettholde det svenske, og er det egentlig noe tap om det svenske forsvinner?»

Nå ser vi tegn til et paradigmeskifte i store deler av Europa. En folkeavstemning ville vært avklarende, men er foreløpig en utopi.