Søndag 10. desember skal ICAN motta Nobels fredspris i Oslo rådhus. Alle atommakter, unntatt Russland, protesterer mot tildelingen ved at deres ambassadører uteblir fra seremonien.
Det er ytterst sjelden at Norges venner og allierte protesterer mot Nobelkomiteens tildelinger på denne måten. Hvem som stiller på vegne av de øvrige 25 NATO-landene vil Nobelinstituttet ikke opplyse. Det får vi først vite på søndag.
En FN-traktat om forbud mot atomvåpen virker forlokkende. Når ICAN hedres med Nobels fredspris, vil mange tro at dette virker fredsfremmende. Til tross for det oppriktige engasjement som sikkert finnes både i ICAN og Nobelkomiteen, er det grunn til å frykte at prisen snarere vil øke risikoen for konflikt og bruk av atomvåpen. Da hjelper det ikke med gode hensikter.
I atomstater som ikke er demokratiske vil opinionspåvirkning selvsagt ikke ha de samme vilkår som i demokratier. Så lenge det finnes land i NATO som vil gi fredspriser til kampanjer med gjennomslag bare hos Russlands motstandere, kan man ikke vente noen iver for nedrustning fra den kanten.
Det er heller ikke første gang Den norske Nobelkomité, sikkert uten å forstå det, går Kremls ærend i å hedre en fredsbevegelse som utfordrer samholdet i NATO. Fredsprisen til Leger mot atomkrig (IPPNW) i 1985 er et av eksemplene.
Det var samholdet i NATO som førte til avskaffelse av alle kjernefysiske mellomdistanseraketter i Europa i 1991, iht. INF avtalen fra 1986. Denne enestående suksess i atomnedrustningens historie kom ikke på grunn av, men til tross for, IPPNWs opinionspress mot NATO til å avstå fra sine mottiltak mot et sovjetisk monopol på slike raketter i Europa. (Nærmere om dette i min artikkel på Resett, meninger, 13/10).
Utfordrer NATOs evne til å forsvare sine allierte
Mens atommaktene altså ikke vil undertegne FN-traktaten om forbud mot atomvåpen, tror visst både ICAN og Nobelkomiteen at verden blir tryggere dersom medlemsland i NATO, som ikke har atomvåpen, undertegner avtalen. (Det tror ihvertfall SVs leder Audun Lysbakken. Hans forslag om dette skal fremmes i Stortinget 9. januar). Skulle slikt få gjennomslag, er det duket for uenighet og splid i NATO-landene innad og innbyrdes – og stor jubel i Kreml.
Vil Russlands hang til å gå til krig mot sine naboer bli mindre med en erklæring fra NATO om å avstå fra atomvåpenbruk for å forsvare sine allierte?
Stilt overfor Russlands enorme konvensjonelle styrker er det ingen NATO-land med med grenser til Russland som kan forsvare seg mot et militært angrep derfra uten alliert assistanse. NATOs konvensjonelle styrker kan umulig mobiliseres fort nok for å slå tilbake et overraskelsesangrep fra totalitærstaten.
Skulle man f.eks. hindre at Nord-Norge havner bak russiske linjer i et overraskelsesangrep, måtte hundre tusener av allierte soldater, med utstyr, stasjoneres i Nord-Norge på fast basis. Lignende stasjoneringer måtte skje i øvrige NATO-land med grenser til Russland eller Svartehavet. (Det gjelder Polen, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Bulgaria og Tyrkia).
Russlands folkerettsstridige fremferd overfor Ukraina viser jo hva man der mener om rettslige forpliktelser.