Jeg har møtt mange fornuftige folk med en fortid i Venstre, men det er nettopp også det de har – altså en fortid der. Venstre har tiltrukket seg liberale mennesker med et godt hjerte, men realistene av dem har stort sett forlatt folden. Det har etterlatt liberale idealister og utopister, pluss en og annen opportunist uten andre agendaer enn seg selv.
I måten de fremtrer på, synes dagens Venstre å passe best med SV, Rødt, Krf og MDG. Men nå skal de altså finne løsninger som både skal passe med deres egen og Frps profil. Hvordan i alle dager skal det gå?
For Frp – og saktens for Norge – er sterke innvandringsrestriksjoner helt imperativt. Det er det viktigste politiske spørsmålet i vår tid, og svært mange nordmenn støtter Frps linje (selv mange som selv ikke stemmer på dem). Nå risikerer neppe Frp at det kommer nye partier fra en enda mer restriktiv politisk fløy som utfordrer dem, og de kan således bli mindre bastante og likevel beholde velgerne. Men det er mange i partiet som er personlig overbevist om viktigheten av sterke restriksjoner. Gir man for mye etter til Venstre, kan det bli bruduljer internt.
Det er mange fristelser i regjeringsmakt. Man får fine titler, bra lønn og sorte limusiner til ambisiøse partifolk, og nye varaer får prøvd seg på tinget til bra salær. Disse motivene må ha veid sterkt i den beslutningen Venstre-ledelsen fikk partiet med på i helgen.
Vi kan forvente mye bråk bak, i og foran kulissene i perioden som kommer. Klarer Erna å holde disse partiene sammen i fire år, er hun dyktig eller heldig – og trolig begge deler.