Tobias Strandskog og Lasse Fredheim fra Unge Høyre argumenterte i et debattinnlegg i Dagbladet 20. desember for at den såkalte hesteskoteorien blir bekreftet når Listhaug og Lysbakken finner sammen i motstand mot EØS-avtalen.
Jeg forstår hvor de kommer fra. Jeg var selv aktiv medlem i Unge Høyre en årrekke etter at jeg avsluttet en mer radikal ungdomsperiode. Heldigvis vokste jeg også ut av Ung Høyres naive globalisme.
Hesteskoteorien er ideen om at politiske spekteret ikke er en linjal fra venstre til høyre med kommunismen i den venstre enden og nazismen i den høyre, men en hesteskoformet bue hvor ytterpunktene nærmer seg i hver sin ende.
Teorien tilskrives den franske filosofen Jean-Pierre Faye og bruker altså den klassiske
høyre-venstre-aksen som har vært vanlig siden den franske revolusjonen. Ettersom tilhengere av kongen satt seg på høyre side av presidenten i nasjonalforsamlingen, mens de revolusjonære satt seg til venstre.
Unge Høyre-politikerne er ikke alene om å anvende den ikke-vitenskapelige hesteskoteorien for å forklare hvorfor sentrum i europeisk og norsk politikk svekkes. Nettrollet Eivind Trædal fra MDG, Civitas innleide historiker Bård Larsen, Didrik Søderlind fra Human-Etisk Forbund, VGs Anders Giæver og Hans Petter Sjøli, argumentere alle for teorien og bruker den til å illustrere hvordan angivelig ekstremister fra både venstre- og høyresiden finner sammen.
Men stemmer det virkelig at fagbevegelsen, FRP, SV og Senterpartiet er radikalisert når de ønsker å reforhandle EØS, eller er det det gamle politiske sentrum som sklir ut i en stadig mer totalitær og globalistisk retning?
Kritikken mot EØS går gjerne på at avtalen er udemokratisk, i strid med grunnloven og gjør at Norge mister sin selvråderett. Mange er også bekymret for sosial dumping og en for liberal innvandringspolitikk. Er dette ekstreme holdninger?
Den politiske eliten på sin side vil ikke ha en reforhandling om EØS og fremstår stadig mer villige til å ofre ytringsfriheten for å tekkes islam. De ønsker at britene skal ha et omvalg om Brexit, siden det britiske folket stemte «feil». De ser på seg selv som forsvarere av den bestående verdensorden, og om ytringsfriheten og demokratiet må ryke for å bevare deres politiske hegemoni, får det så være.
Denne sentrumstotalitære ideen møter økende motstand over hele Europa; de gamle
tradisjonelle politiske skillelinjene mellom klassiske høyre- og venstrepartier er i ferd med å smuldre opp.
Sverigedemokratene har en økonomisk politikk som ligger godt forankret på venstresiden, mens de ønsker en mer realistisk innvandringspolitikk. Det samme kan sies om Dansk Folkeparti og Front Nasjonal i Frankrike. Det samme utviklingstrekkene ser vi også i Nederland, Italia og Tyskland.
Disse partiene og regjeringskonstellasjoner inkorporerer det beste fra to verdener. Fra
venstresiden har man tatt til seg en anti-intervensjonsline, miljøvern, generøse
velferdsordninger for egne statsborgere, støtteordninger til landbruket og motstand mot økonomisk ultraliberalisme og sosial dumping.
Fra høyresiden tar man med seg en realistisk innvandringspolitikk, lov og orden med høyere straffer for voldskriminalitet, samt et forsvar for det aktuelle landets kultur og identitet.
Unge Høyre politikere og andre hestesko-alarmister tar altså feil om at den norske fagbevegelse og at deres politiske motstandere er «radikalisert». Hesteskoteorien fremstår mer og mer som en rasjonaliseringsteknikk for å bortforklare mangler ved egen politikk ved å demonisere meningsmotstandere som finner en bred tverrpolitisk enighet i vanskelige politiske saker.
De bør heller ta seg en lang kikk i speilet og spørre seg hvor mange av våre vestlige verdier de er villig å ofre på for å beholde utopien om en globalisert verdensorden ledet av EU og FN.