I et essay i det konservative amerikanske tidsskriftet National Review, skriver journalisten Andy Ngo om sine betraktninger etter et besøk i Sverige i sommer. Ngo forteller om et land som ikke står i samsvar med det han forventet – om en virkelighet som står i sterk kontrast til den egalitære utopien beskrevet til ham av amerikanske progressive personer.
Ngo besøker Malmø-forstaden Rosengård, samt Stockholm-forstedene Rinkeby og Alby i løpet av sitt opphold i nabolandet. Han er lettere sjokkert over hva han ser. Han spør seg selv hvordan Sverige – et land som i det store og det hele er en velstående og fredelig nasjon – har kunnet utvikle parallelle og segregerte samfunn som er rammet av såpass mye kriminalitet og vold?
Islamske konservative nabolag
Ngo forteller om nabolag hvor så å si alle unge jenter – til og med babyer – er ikledd hijaber. Han observerer restauranter hvor mennene er segregert fra «familiene» (en eufemisme for kvinner) ved hjelp av forheng. Han bemerker at man ikke finner klesbutikker som H&M, men i stedet små butikker som selger islamske klesdrakter, hijaber og ansiktsslør.
Han sier også at i motsetning til det ellers nesten kontantløse svenske samfunnet, aksepterer mange av butikkene i forstedene bare kontanter. Han påpeker at han ser flere politiske plakater til fordel for venstrevridde partier med kandidater som ser påfallende muslimske ut. Han bevitner at representanter for Vänsterpartiet spiller arabisk-talende musikk og deler ut mat til innbyggerne.
Ngo sier at de synlige konservative og fundamentalistiske islamske normer i disse nabolagene ikke trenger å bety mye i seg selv, men at en åpenlys manifestering av slike verdier litt for ofte er knyttet til voldelig ekstremisme. I denne sammenhengen ramser han opp flere terrorhendelser som har inkludert svenske muslimske ekstremister fra forstedene.
Uvitende svensker, statlig organisert multikultur og voldsepidemier
Journalisten tar seg også tid til å snakke med etniske svensker om sitasjonen – som reagerer med vantro når han forteller om hva han har bevitnet i forstedene. De tror rett og slett ikke på at det finnes «lokalsamfunn som praktiserer kjønnssegregering, religiøs fundamentalisme og en påtvungen beskjedenhetskultur på små barn» bare en kort tur unna med t-banen. De fleste sier at de aldri har dratt til forstedene og at de heller ikke har noen grunn til det.
Ngo har undersøkt nærmere hvem han mener bærer ansvaret for denne utviklingen. Han siterer en samtale han har hatt med sosiologen Göran Adamson på Högskolan Väst. Adamson argumenterer med at Sveriges institusjonalisering av multikulturalisme begynte i 1975 da parlamentet – ledet av sosialdemokraten Olof Palme – forkastet assimileringspolitikk til fordel for en politikk som oppfordret minoriteter til å beholde sine separate identiteter.
Ngo frykter at svaret på hvordan Sveriges fremtid kommer til å se ut finnes i forstedene. I denne sammenhengen påpeker han at dødelige granateksplosjoner og skyteepisoder har blitt vanlige hendelser i deler av det svenske samfunnet. Han sier at Sverige nå er beryktet internasjonalt for gjengskytinger, granatangrep og seksuelle overgrep, samt at drapsraten i landet nå er over gjennomsnittet i Vest-Europa.
Artikkelen til Ngo er blitt veldig populær og har blitt delt nesten 2000 ganger på Twitter. I en oppfølgingstweet til artikkelen sier han at Sveriges venstrevidde elite kommer til å fortsette å benekte at det finnes problemer knyttet til masseinnvandringen, fordi de ønsker å oppretteholde myten om et harmonisk svensk samfunn til resten av verden – kjent som «Sverigebilden».