Lenge har jeg forundret meg over at begrepet «Forbrytelser lønner seg ikke» virker totalt malplassert i vårt moderne, progressive samfunn. En barnlig tro på at forbrytere blir tatt, rettmessig dømt og endelig straffet så det merkes, har måttet vike for et helt annet konsept. Det nye paradigmet kan formuleres som følger: Svært alvorlige forbrytelser etterforskes som regel. Om bevisene er ugjendrivelige, kan man håpe på en dom.
Vekten av en eventuell dom kan påvirkes av flere faktorer. Om man har et langt rulleblad og skal dømmes for mange nye forhold, kan man nok se frem til en gunstig rabatt. I praksis blir man gjerne dømt for det alvorligste forholdet, mens mindre graverende forhold gjerne oversees i straffeutmålingen. Er det såkalte sosioøkonomiske forhold som kan ha påvirket trangen til lovbrudd, er dette gunstig. Viktigst av alt, er at straff helst ikke skal oppleves som straff, lovbrudd skal være minst mulig plagsomt- fangene skal jo rehabiliteres, og hvem er tjent med at de blir enda mer sinte på samfunnet som bremset deres «karriere»?
Jeg skal gjerne vedkjenne meg å ha sagt, gjentatte ganger de siste årene at humanismen har gått for langt. Det skal samtidig presiseres at jeg er en sterk tilhenger av humanistiske prinsipper, spesielt når de verner om siviliserte mennesker som ikke bruker all sin energi og oppmerksomhet på å skade andre på de utroligste måter.
Straffefrihet – feil insentiver
Det vrengte i meg da jeg forleden leste om en voksen mann med nylig innvilget oppholdstillatelse som hadde tiltvunget seg utstrakt seksuell omgang med en fjorten år gammel jente. Utfra beskrivelsen i media, ble mannen sluppet fri etter avhør, fordi politiet gjettet seg til at det verken var grunn til gjentagelsesfare, ei heller bevisforspillelse. At dette er en hinsides opprørende rettsanvendelse vitner bla. engasjementet på sosiale medier om. Jeg forsøker ikke å tenke på hvordan det oppleves for de rammede. Den jevne borger forstår at dette ikke henger på grep.
Jeg tror mangelen på en unison protest skyldes flere forhold. En av de viktigere tror jeg er at folk ikke lenger reagerer på samme måte fordi det er så tett mellom disse opprørende sakene. En enda viktigere grunn tror jeg skyldes at denne kriminelle nisjen nyter en klar overrepresentasjon av menn fra Sentral-Asia, Midtøsten og Nord-Afrika. Berøringsangsten ligger tykk.
Vi så det tydelig i «Hemsedalsaken», hvor tre norske menn ble dømt til å betale erstatning for å ha voldtatt en jente. Det ble full mobilisering med alle aktører som «kjemper» for kvinners rettigheter. Da var det tillatt å vise forargelse og engasjement. De ble da heller ikke snytt for soning for sine forbrytelser.
Mildhet i systemet
Generelt er straffesystemet trolig gjennom de siste førti år redesignet for å ivareta lovbryteres beste interesser. Kvalifisert farlige og hemningsløse gjengangerkriminelle får stadig, og rasende raskt fornyet tillit med påfølgende avkortning av soningstid, og tilbakeføring til det åpne, tillitsbaserte samfunnet. Enerverende ofte viser det seg at tilliten de blir vist misbrukes raskt. De er hverken rehabilitert, tilstrekkelig angrende eller tryggere for de overveiende lovlydige menneskene rundt dem. Resultatet er ofte at nye sakesløse ofre produseres- for at humanismen skal skinne.
Midt i blant oss går mennesker i nær sagt alle regnbuens farger. De fleste har en noenlunde moralsk fornemmelse, men ikke alle. Noen er av forskjellige grunner så overveldende samvittighetsløse at alminnelig begavete mennesker fryser på ryggen bare av tanken på noe de tilfeldigvis er dømt for.
Det kan høres ut som jeg mener noen burde låses inn og holdes der til de ikke lever lenger. Da har jeg kommet dit jeg ønsket. Noen ganger bør samfunnet være ansvarlig nok, på vegne av normalbefolkningen, til å si: Her ser vi ingen annen mulighet enn til å avsondre vedkommende fra samfunnet for bestandig. Vi kan rett og slett ikke gamble med sikkerheten til de alminnelige menneskene.
Det er nok en stund til det blir et politisk klima som setter normalbefolkningens behov for trygghet før det setter sin egen hyperhumanistiske glorie på spill. For ikke å glemme- tenk så sinte de vil bli om de aldri slipper ut.