Som en ny og ikke så rent lite bisarr juletradisjon, kommer medieoppslagene om hvordan akkurat du, jeg og de oppvoksende slekter bør feire vår jul, helst på betryggende avstand fra våre egne juletradisjoner. Av hensyn til andre. Ved reisens slutt kan sangskattene være forbudt. Fortsatt av hensyn til andre.
Siden vi nå har fått krympet våre pustehull, vår tid og anledning til å avsynge våre sanger og salmer, og ikke bare julesangene, foran og bak nyinnkjøpte dab-radioer, bør vi ta oss tid til å se mer kritisk på prosessene som har pågått for å få luket disse sangene vekk.
Vel, angivelig pågår utlukingen fordi noen uavlatelig kan bli krenket, selv av en nisselue må vite. Vi omringes nemlig av en stadig større masse, som, om de ikke allerede er krenket, kan de være i ferd med å bli det. Noen har med andre ord en agenda. Så, om du så tar deg den friheten det er å åpne munnen og avsynger en av de gode, gamle skolesangene dine, kan det være gjort. Det dreier seg nemlig om en av de mange, nye syndene som har oppstått under multikultur-vignettens merke!
Og legg merke til dette: Vi nærmer oss stygt et punkt der noen under en doktrine skal bestemme hvilke sanger vi kan synge. Tilstanden ble tidligere kalt fascisme, nazisme, kommunisme. Nå ser vi også islamistenes faner midt inne i dette totalitære mørket, der svarte, brune, røde og nå også grønne, skifter om å gå i front.
Med andre ord, vi ser multikultur-doktrinen – uten at det uttrykkes åpent – blir til et behendig redskap som ideologisk og verbal slegge mot våre egne fotavtrykk og veimerker. En frihet og et demokrati mange har gitt sitt liv for. Kort sagt og skrevet, systemet rundt oss bygges om, stykkevis og delt. Dekonstruksjonen pågår fordi det finnes andre kulturer og minoriteter.
Kanskje, og nettopp derfor, som en del av agendaen, hører du og jeg stadig mindre til sangene og salmene vi sang på skolen. Og nettopp derfor bør vi kanskje ta sangene frem igjen? «Jul i skomakergata» kunne som kjent ikke sendes igjen i NRK (statskringkastingen), fordi aktørene stadig pratet for mye om våre juletradisjoner og dro fram noe så vågalt og ny-kontroversielt som Juleevangeliet.
Musikk egnet på britiske diskotek
Musikken vi hører aller mest på folke-dab-radioen, om vi ikke frustrert strever oss frem på YouTube på eget initiativ, er godt egnet på diskotek for fjortiser i Storbritannia. Men (obs!) den er helt samtidig egnet som brekkstang for å få et par generasjoner til å glemme egne sanger, og følgelig, sangtradisjon. Statskringkastingen, med sine 3500 ansatte og årsbudsjett på langt over 6 milliarder kroner, har brøytet vei. Våre tanker bør også gå til eldrebølgen som nå sveiper over landet. Musikk dreier seg om smak og behag, og vi skal ikke tøye det for langt her, men det er dem som setter stor pris på at vår sang- og musikktradisjon brytes ned. Det inngår, og har inngått, i en ideologisk ladet agenda i mange år.
Sanger og salmer utgjør et meget sterkt kulturelt limstoff, som multikur-doktrinens riddere følgelig vil ha fjernet. Deres forløpere, eurokommunismens profilerte husguder, har forlengst pekt på musikken som noe en bør bryte ned og dekonstruere. Dette for å få den forgjettede «arbeider» tilstrekkelig rotløs og over i en ny bevegelse, i riktig retning. Der nasjonen ikke lenger eksisterer.
Frankfurterskolen
Antonio F. Gramsci og den enda tydeligere Theodor Adorno, innså tidlig at musikk- og kulturliv måtte brekkes om for å dekonstruere et samfunn, slik at folkets gamle røtter kunne slites opp med roten. Slik ville man få det samme folket (les: arbeidere!) til bedre å kunne trampe i marsjtakt under sosialismens faner. Her hjemme diskuterte Erling Falk i den kommunistiske frontorganisasjonen, Mot Dag, heftig med Arbeiderpartiets daværende sjefsideolog, Edvard Bull d.e., der forholdet til kirken som bremsekloss var problemet.
Falk mente man offisielt ikke burde avvise kirken som organisasjon, men snarere beholde statskirken og så sno seg inn i kirkens saler og korridorer, for så å dekonstruere den. Kort sagt, bruke kirken som sin arena! Russiske KGB brukte langt på vei samme oppskrift, forøvrig. Sjefsideolog Edvard Bull var imidlertid stadig av den oppfatning at sosialismen stod i et så vidt kontrastfylt forhold til kirken, at en heller burde motarbeide den utenfra.
Edvard Bull var professor i historie, og en periode nestformann i Arbeiderpartiet. I 1923 skrev han boken «Kommunisme og religion». Der kan vi blant annet lese:
«Vi skal gjøre skolen verdslig, liksom sykepleien og begravelsen og ekteskapet og fødselsregistreringen. Vi skal slåss uforsonlig mot den bestående lutherdom som andre fordummende sekter (…) Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det».
Ser vi så inn i vår tid at Erling Falks anførsler om strategien for kirken vant frem. Statskirken ble, mot alle odds rent ideologisk sett, beholdt. Arbeiderpartiet har imidlertid brukt mye tid på å utnevne «egne» biskoper i dette landet, helt inn i vår tid, i en nokså imponerende politisk prosess forøvrig, helt frem til og med Stiklestad som ny politisk tumleplass etter tusenårsskiftet. Dette som nok et multikulturelt oppløp brast delvis, etter at Arbeiderpartiet måtte ut av regjeringskorridorene.
Egentlig er fascismen, nazismen og sosialismen/kommunismen sterkt beslektet i denne ensrettingen. Så, sangen og salmene våre er med andre ord en maktfaktor vi like gjerne kan våge å børste støvet av og se positivt på.
Visjonen om en sterk stat – og undertrykking
Veien til den sterke, sosialistiske stat bærer i seg visse forutsetninger: Ett stort parti, en underordnet og disiplinert fagbevegelse, et stort byråkrati og direkte og indirekte kontroll over medier. En variasjon kom med Hitlers nasjonalsosialisme, som ikke er å betrakte som annet et knoppskudd fra den statsforherligende, totalitære familien. Hitlers uttrykk ble bare mer grotesk og synlig, i det han så sterkt fikk det for seg at jøder måtte utslettes. Stalin kjørte samme løp mot sine motstandere.
Konsentrasjonsleirene var kliss lik Hitlers oppsett, og vise versa. Konsentrasjonsleirene, trebriskene i tre høyder inne i de mange brakkene, vakttårnene, hanemarsjene, torturen, terror og folkemord. Stalin og hans etterfølgere fikk mer tid på seg enn Hitler. Hvor mange som døde i GULAG-leire i KGB-regi vet vi ikke, men det kan dreie seg om 50 millioner eller mer. Dette er noe av det mest underkommuniserte elementet i våre hjemlige skolebøker. Men vi har levd veldig lenge i Arbeiderparti-staten, også med tanke på de mer stillegående, ideologiske føringene.
Vi kan hver på vår kant være nokså umusikalske, men fortsatt høre og føle ekkoet fra den internasjonale sosialismen inne i dette nokså anmassende, maskerte prosjektet, som uavlatelig lykkes å sno seg utenom folkevalgte organer: Multikultur-doktrinen.
Vi har nevnt det før, men multikulturens konsept søker å gi inntrykk av at det hele allerede er introdusert; noe som du og jeg har å underkaste oss, noe som bare er. Det kommer ovenfra, gjennom overnasjonale systemer og eliter, og som avlange fraser hos politikere som føler en underlig forpliktelse i forhold til multikultur-konseptet så snart de skal opp på internasjonale podier. Men historien bærer i seg mange eksempler på at det kan komme sunne opprør ut av slike maktpolitiske føringer, der elitene begynner å leve sitt eget liv.
Og skulle lyset gå for godt, så vit at din kirkegård har blitt omdefinert til «gravlund», der en fra nå skal plassere kristne og muslimer ved siden av hverandre, helt inn til veggene på middelalderkirkene i Trøndelag. Slik øker faren helt konkret for at det slett ikke blir noen salme ved reisens slutt, bare mye bråk.