Tidligere statsminister Kåre Willoch uttalte i Klassekampen 21.desember at «sanksjonsregimet mot Russland må ha en utløpsdato». Han ønsker en realistisk tilnærming til Russland. FrPs tidligere leder Carl Ivar Hagen mener Vesten bør akseptere at Krim nå er en del av Russland. Han ønsker også en revurdering av vestens sanksjonsregime mot Russland.
I USA har President Trump tydelig signalisert at han ønsker en ny realpolitisk tilnærming til Russland. Resetts redaktør Helge Lurås har skrevet en meget god bok hvor han også berører Norges forhold til Russland. Samtlige aktører poengterer en realpolitisk tilnærming med nasjonale interesser i fokus.
Norge, Europa, Vesten og verden står ovenfor store utfordringer. IS, terror, Kina, Nord-Korea, Iran, Syria, migrasjon, dysfunksjonelle stater og klimaproblematikken for å nevne noe. Vi må prøve å eliminere flest mulig problemer og finne flest mulig løsninger. Vi kan ikke ha et ubegrenset antall konfliktlinjer over lang tid og samtidig opprettholde stabiliteten i demokratiene og i verden.
Krig er ressursdrenerende og handel er ressursgivende. Derfor er handel et viktig element i normalisering og dialogprosesser. Noen ganger er økonomiske sanksjoner riktige og viktige. Ofte drives vi av en iboende hang til moralisering over egen posisjon, men i realiteten må vi på et tidspunkt avveie realpolitiske mål over moral særskilt der hvor etikken ikke gir entydig svar. Og som regel er det nyttig å sette seg inn i andres situasjonsbilde for selv å kunne etablere korrekt situasjonsforståelse.
Det er mange elementer i dagens forhold mellom Vesten og Russland. Husker vi tilbake til de første møtene mellom Putin og Bush jr. var det optimistiske samarbeidstoner som vi hørte. Et sted på vegen har mistenksomheten og konfliktlinjene dukket opp igjen. I dag er vi i ferd med å komme inn i en ny kaldkrigssituasjon. Fra Vestens side er det hendelsene på Krim som står i fokus, og vi ynder å bruke begrepet «brudd på folkeretten» som en årsak til at der finnes ingen veg tilbake uten full erkjennelse fra Russland og en angivelig uttrekning fra Krim.
Dette kommer jo aldri til å skje, og Krim har hatt en folkeavstemning hvor et overveiende flertall ønsket å være en del av Russland. Vesten har selv folkerettslige tvilsomme handlinger på samvittigheten, ikke minst opprettelsen av Kosovo. Vi husker hvordan russiske soldater trakk seg ut fra flyplassen i Pristina i 1999 etter en standoff med NATO. Serberne måtte senere akseptere at Kosovo ble selvstendig inkludert de etnisk serbiske områdene.
Uansett hva som har skjedd i Ukraina, må vesten forstå at Russland realpolitisk aldri ville akseptere at Krim kom inn under EU styre eller ble et NATO-område. På Krim ligger deres viktigste flåtebase i Sevastopol. Tenk bare hva som skjer om Russland etablerer et militært brohode i Venezuela. Da har vi Cuba-krisen all over again.
I Midtøsten hadde Russland et militært styrkepunkt, og det var i Syria under Assads regime. Når USA under Obama da flagger at de vil styrte Assad, trues Russlands flåtebase i Midtøsten. Hva tror man egentlig da vil skje? Nøyaktig det vi har sett. Obamas presidentskap har vært en utenrikspolitisk katastrofe.
Nå er Vesten inne i en kaldkrigssituasjon med Russland, og den må vi gjøre alle mulige tiltak for å komme ut av. Alle steiner må løftes og alle nye tilnærminger må utforskes for å forbedre forholdet til Russland. Ikke fordi vi er redd for Russland, men fordi både Russland og Vesten i det lange løp vil tjene på samarbeid og har mange felles interesser.
Hva kan da gjøres? For det første må Norge bygge opp igjen et nasjonalt forsvar. Vi verken kan eller vil være en fremskutt jagerving i NATO. NATO-samarbeidet skal ligge fast, men vi kan uansett ikke være gratispassasjerer til USA lenger. Europeiske land må selv ta større ansvar og kostnader ved NATO-samarbeidet, og det skulle bare mangle. NATOs 2% mål etter krav fra President Trump, burde vært en selvfølge, og Norges forsvarsbudsjett må være dimensjonert etter trygghets- og sikkerhetsbehov og ikke budsjettpolitikk.
To brigader, med en i sør og en i nord, gjenopprettelse av HV-016, luftvern, missilforsvar, styrket HV og gjenopprettet Sjøheimevern, bevaring av kystkorvettene, nye stridsvogner, transporthelikoptre for Hær og HV, helikopterstøtte til forsvarets spesialstyrker og politiet samt reetablering av passive tiltak må på plass. Basepolitikken fra den kalde krigen må opprettholdes.
Vi øver mye og gjerne med våre NATO-allierte, men vi ønsker å formidle en balanse av styrke og avspenning overfor alle rundt oss. Terror trussel og spionasje gjør at vi trenger fokus på cyberdomenet og responsavdelinger i politi og HV (HV-016) som gjør oss robust ved terrorhandlinger som vi så 22.juli.
Alle steiner må utforskes for å forbedre forholdet til Russland. Ikke fordi vi er redd for Russland, men fordi både Russland og Vesten i det lange løp vil tjene på samarbeid og har mange felles interesser.
På politisk nivå må vi erkjenne at Russland og Vesten har kommet inn i en folkerettslig Catch 22. Dette sporet vil ikke bringe oss ut av dødvannet som kan eskalere til en farlig situasjon og tappe oss begge for fokus på og samarbeid om felles trusler og fiender. Russland er ikke Sovjetunionen og Putin er ikke Stalin. Russland har ingen ambisjoner om verdensherredømme, eller andre globalistiske sovjetambisjoner. Dette bør gi Vesten en god grunn til å puste rolig og finne en ny veg.
Sanksjonene mot Russland må søkes avviklet, og man kan foreslå en ny folkeavstemning på Krim. Vesten kunne fasilitere nye samtaler mellom Ukraina og Russland, hvor Ukraina får en kompensasjon for Krim. Militære og politiske agendaer hvor russiske interesser direkte trues, er dårlig vestlig politikk, og vi må i Vesten heller se til hvilke felles interesser og verdier vi har med vår nabo i øst. Samtidig gjør President Trump helt rett i å trekke USA fra INF avtalen om mellomdistanse-missiler når det er helt åpenbart at Russland ikke overholder avtalen. Russlands forhold til Israel vil også være en geostrategisk lakmustest. Dersom Russland de facto stiller seg bak Irans uttalte vilje til å eliminere Israel fra verdenskartet, har de krysset en linje de vanskelig kan komme tilbake fra. Israels rett og mulighet til å ta ut iranske og Hizbollah-mål i Syria og Sør-Libanon er helt avgjørende for Israels trygghet.
Det viktigste som kan skje, er at venstresiden slutter konstant å undergrave President Trump, og to år inn i presidentperioden må erkjenne valgnederlaget. President Trump har vist at han kan forhandle og kommunisere i vanskelige spørsmål. Hans håndtering av Nord-Korea er i seg selv kvalifiserende for Nobels Fredspris.
Russland har vi mye til felles med, og forhåpentligvis er det enda ikke for sent. President Trump og President Putin kan nå ta lærdom og inspirasjon av Presidentene Reagan og Gorbatsjov. Vi trenger et nytt Reykjavik. Tillit må gjenopprettes.
Da må begge parter gi og ta. For Vesten å sitte på en moralsk høy hest og snakke om folkeretten når det passer oss, kommer ikke til å gi resultater. Realpolitikk må være ledetråden.