Menneskerettighetserklæringen er ikke kjent for sine klare og tydelige definisjoner. Rettighetene er artikulert i formen «alle har …» og «ingen skal …» Selv idealismens kanskje mest kjente filosof, Immanuel Kant, var aldri i nærheten av et slikt abstraksjonsnivå. Selv hans mest universelle forsøk på moralske læresetninger og handlingsregler var underbygget av store mengder definisjoner, argumenter og eksempler, nettopp for å klargjøre referanse: hva faller under begrepene, og hva ikke. Ikke slik med menneskerettighetene.
I islammigrasjonens æra er det særlig religionsfriheten som slår oss som tom. Hvorfor ble det aldri lagt ned betingelser for hva som skulle gjelde som religion? Uten slike betingelser er denne og andre slike rettigheter historisk vilkårlige: alt som tilfeldigvis i tiden forut for menneskerettighetene kalte seg religion ble automatisk tilkjent status som religion i Menneskerettighetskonvensjonen.
Ikke desto mindre må vi sanne at vilkårligheten av samme religionsfrihet nektes for fremtiden. Hva konvensjonen tillater for fortiden, nekter den fremtiden. Vi kunne for eksempel ikke se for oss at konvensjonen ville akseptere som religion en ny tro som påla foreldre å skjære ørene av barn og la guttene utstyres med et særlig kyskhetsbelte, som påla mannen å aldri kunne si nei til krav om sex og aldri arve mer enn en tredjedel, eller som påla de troende å brenne til døde de som gjorde narr av profeten deres. Men en slik hypotetisk religion trenger jo ikke i visse vesentlige henseende kunne skjelnes fra faktisk eksisterende religioner. Et enkelt rent tankeeksperiment forteller dette med all ønsket tydelighet.
Så vilkårligheten slår dobbelt: den tilkjenner vilkårsløst religiøs status alt som fra fortiden tilfeldigvis har villet kalle seg religion, men nekter det samme fra nå av og inn i all fremtid. Fra nå av vil den plutselig sette vilkår – basert på egen forutsetningsløshet, egen tomhet. Religionsfriheten er dermed tom for fortiden, men tyrannisk og hyklersk overfor fremtiden.
Det er hykleriet vi ser, en selvgratulerende kvasi-toleranse. Som overfor fremtiden nekter hva den selvsagt også burde nekte fortiden. En rettighet uten rygg er ikke bare vilkårlig, men dypt urettferdig, dypt utroverdig, dypt falsk. Og som den allerede har akseptert umenneskelige former for tenkning vil den også fungere som garantist for både fortidens og fremtidens tyrannier.
Jeg mener det er på høy tid at menneskerettighetene problematiseres og kritiseres. Vi må for eksempel sette betingelser for hva som kan kalles religion, og hva ikke. Det kan ikke være slik at absolutt alle fortidens krav på religiøs status, og dermed beskyttelse av ikke bare Menneskerettighetskonvensjonen men alle nasjonenes ratifiseringer av denne, skal bestemme over oss som nå lever – som nå må leve med disse tankeformene. Det bør ikke være slik. For ikke alt har krav på vær toleranse og respekt. Dette er selvinnlysende.
For eksempel ville vi ha en klar interesse, ikke mindre for fremtiden og våre barn enn for vår egen tid og våre egne interesser, av å frakjenne islam religiøs status. Som et absolutt intellektuelt minstemål burde vi alle både forstå og kreve at islams religiøse status ble drøftet, debattert og kritisert. Er det mulig, eller ikke, å se for seg islam som noe annet, bare som ett blant mange eksempler, enn den famøse Kairoerklæringen? Denne erklæring som i moderne tid er ført i pennen av islamske nasjoners utenriksministre nettopp som respons på våre universelle menneskerettigheter? Uten diskusjon om dette, som Terje Tvedt kaller ‘sosial ingeniørkunst,’ hvor han derfor direkte, om enn implisitt, trekker linjen til Stalin, har vi ingen egentlig offentlighet, har vi ingen intellektuell standard.
Frakjentes islam religiøs status, kunne vi enkelt håndtere dogmatikken både der og i hjemlige rekker. Og vi ville fylle de såkalte universelle normer med reelt innhold. Vi ville igjen kunne tenne fyrtårnet for verdenstenkningens opprørte hav – der hvor Europa hører hjemme.