Under denne valgkampen har jeg møtt flere politikere og frivillige fra partier både til høyre og venstre. Jeg har ønsket å få vite mer om hva de tenker om den store endringen av norsk demografi som følge av innvandring, hvordan de ser for seg at velferdsstaten skal utvikle seg og hvordan de tenker rundt det faktum at levesettet og kulturen i landet vårt vil bli radikalt annerledes.
Jeg er svært skuffet over en del svar jeg har fått. Ofte når jeg har spurt representanter for de politiske partiene om multikultur har jeg ikke fått svar på det jeg spurte om. Jeg blir i stedet møtt av bagatellisering og bortforklaringer.
En påstand har jeg hørt spesielt ofte, nemlig dette med at mangfold er berikende. Det virker som om det er viktig for en del å presisere at nettopp mer mangfold alltid er positivt. Det blir jo litt latterlig, når man i neste sekund snakker i negative ordelag om kjønnslemlestelse, nikab og sosial kontroll av jenter, som også er et resultat av mer mangfold.
Det virker som en ikke ubetydelig andel mennesker her i landet tenker på kultur som utelukkende bestående av mat, høytider og interiør. Hadde det vært slik hadde multikultur fungert uten større problemer. Slik er det imidlertid ikke.
Det er store kulturforskjeller mellom nordmenn og afghanere. De viktigste forskjellene er absolutt ikke maten vi spiser eller hva slags pyntegjenstander folk har i husene sine. De viktigste forskjellene er knyttet til våre grunnleggende verdier og holdninger til frihet og likhet, samt tradisjoner, normer og sosiale koder. For mange muslimske menn er det å kun håndhilse på menn naturlig, men håndhilser du kun på mennene i en forsamling i Norge vil du bli oppfattet som frekk, kvinnefiendtlig og avvikende. En normbryter. Det er uærlig av politikere i Norge å hevde at innvandrere kan beholde egen kultur, med et levesett og normer som skiller seg fra den øvrige befolkningen og samtidig ha like forutsetninger som alle andre nordmenn. Sånn er det ikke. Bryter du normene, vil folk ikke like deg. Du vil ha vanskeligere for å finne jobb og venner. De innvandrerne som lykkes i Norge er de som assimilerer seg inn og følger de samme kodene som resten av befolkningen.
Partiene sliter også med å komme med svar på hvordan vi skal betale for multikulturen. At innvandring fra Midtøsten og Afrika er kostbart og ikke lønnsomt er utenfor diskusjon. Likevel virker det som om få er klar over hvor kostbart det faktisk er. Afrikanske innvandrere har en sysselsettingsgrad på rundt 40 %, man trenger ikke å være utdannet nasjonaløkonom for å forstå at man ikke kan bygge en velferdsstat med slike sysselsettingstall. Alle jeg har snakket med snakker mye om at arbeid til alle er jobb nummer en, uten at de hadde noen konkrete løsninger på hvordan vi skal få alle de unge afrikanerne som har kommet, som fortsetter å komme, ut i jobb.
De enkle jobbene forsvinner, høyere utdanning blir stadig viktigere om man skal klare seg noenlunde i Norge i dag. Migrantene fra Afrika har ikke den kompetansen vi trenger og vi har stadig mindre av den type arbeid som passer for deres generelle kompetansenivå. Det betyr at med fortsatt asylinnvandring vil antall mennesker som forsørges over statsbudsjettet bare øke, helt til honningkrukken endelig er tom.
Politikere som ikke har løsninger som garanterer at den generelle sysselsettingsgraden i Norge vil holde seg oppe, og likevel vil ta disse mennene i mot, bør i det minste ha den redeligheten at de innrømmer for folket at velferden til norske borgere ikke er prioritert over solidaritet med unge, mannlige afrikanske migranter. Da kan man begynne å spørre seg selv, hva er hele poenget med nasjonalstaten Norge, hvis ikke staten prioriterer nordmenns interesser før andre grupper?
En opprettholdelse av en nasjonalstat er en erkjennelse av at vår befolkning er en gruppe, vi har en identitet og vi har noen felles interesser, som kan komme på kant med andre gruppers interesser. Hvis ikke politikerne er villige til å sette norske borgere og norsk stabilitet først, bør de ta steget helt ut, være ærlige med hvordan de ser på verden og proklamere at de er motstandere av nasjonalstaten. Det er vanskelig å se hvorfor man skal ha en nasjonalstat, hvis ikke dens fremste funksjon blir ivaretatt.