Etter at to skandinaviske jenter ble rituelt slaktet virker det som noe har skjedd med debatten om islam og innvandring. Noen har våknet.
Som VGs Astrid Meland, som nærmest trygler Frp om at de må være de ansvarlige voksne i regjeringsforhandlingene som pågår. Hun skriver blant annet at «Det vi tvert om bør gjøre er å stramme ytterligere til og jobbe med langsiktige løsninger for å unngå at det store befolkningsoverskuddet fra afrikanske land søker nordover.»
Eller Kjetil Rolness som høvler over Aftonbladets Pernilla Ericsson, som mener hun har løsningen på de lave fødselstallene – det er bare å åpne opp for innvandring. Rolness skriver «Vi må altså fastslå at lederskribenter i store svenske aviser – tross enkelte hederlige unntak – mangler elementære kunnskaper om innvandring og økonomi, både i eget land og i nabolandet. De anser seg berettiget til å belære oss om hvordan vi skal finansiere framtidens velferdsstat, samtidig som de ikke skjønner hvordan de undergraver sin egen.» Begge disse skriver for øvrig i VG. Kan vi håpe på at VG er i ferd med å komme opp av skyttergravene?
I årevis har vi hatt en debatt om debatten. Men folket våkner, og eliten skjønner at de ikke slipper unna. Problemene har blitt så store at de ikke kan skjules bak floskler og alskens bevilgninger lengre. De må komme på banen for alvor.
Det er en befrielse at debatten er i ferd med å bli stueren, for vi trenger den. I alle høyeste grad trenger vi å snakke om de langsiktige konsekvensene av en hodeløs politikk som har vært ført i flere tiår – med medienes velsignelse.
Samtidig ser vi et annet fenomen avtegne seg. Man skulle kanskje tro at vi som i mange år har advart om farene ved åpne grenser og ikke minst ved islams inntreden på den europeiske arena ville bli tatt inn i varmen nå, og brukt som den kunnskapsbanken som vi faktisk er. Man kunne kanskje håpet på at noen ville anerkjent evnen til å analysere årsak og virkning. Men nei.
Vi som har advart om utviklingen – og som følgelig har hatt helt rett – skal nå tråkkes enda lengre ned i den brune gjørma som godhetsapostlene i flere år har henvist oss til. Tidligere har vi blitt klassifisert som brunt avskum og uønskede elementer, men vi har til en viss grad blitt sett på med overbærende blikk, på samme måte som man ser på barn som gjør galt. De «gode» har vist til manglende intelligens og ikke minst den psykiatriske diagnosen -fobi.
Behovet for å definere oss som forstyrrende elementer som ødelegger debatten har tatt av. Jeg tror at det vi ser avtegne seg nå handler om at noen frykter for sitt ettermæle. De frykter at vi skal stille dem til ansvar for sviket som har blitt begått. Derfor må vi henvises til det ytterste mørke, våre stemmer er ikke ønsket. Vi må for alt i verden ikke slippe til i de fine salongene.