I europeisk historie finnes mange eksempler på opprør mot eliter og maktkonsentrasjoner. Konger, fyrstehus, paver og kirkestell vokste seg store og utgjorde i flere perioder nokså utilnærmelige, sentraliserte makteliter. Dersom demokratiet og nasjonalstaten svekkes ytterligere under en multikultur-doktrine som for lengst har skapt betydelig demokratisk underskudd, helt samtidig som elite-tendensene i indre Oslo fortsetter – kan det komme opprør også i det fredelige Norge.
Demokratiets plattform må være innenfor nasjonalstatens rammer, ikke skviset inn i en multikultur-doktrine som bærer i seg alle tegn på å være en agenda for en type samfunnsendring der demokratiet vil slå sprekker. Et demokrati en må være villig til å kjempe for.
Elite-tendenser og uforutsigbarhet
Vi er for tiden vitne til at Arbeiderpartiet svaier og er i ferd med å falle sammen – fordi trollene på toppen skaller hodene mot hverandre.. Valget står for tiden mellom Støre og Giske og ikke så synlige ideologiske museumsvoktere fra Arbeiderparti-statens storhetstid inn mot tusenårsskiftet. I USA er metningspunktet overfor elite-tendenser allerede passert, og Donald Trump er en funksjon av nettopp det.
Det er mulig å trekke analysen ut over Arbeiderpartiets fordummende prolaps og hevde at søket etter mer trygghet og stabilitet i en flimmertid fortsatt kan lede og forføre mange mennesker inn i en tilstand av sterk frustrasjon og opprør – langt utenfor Arbeiderpartiets gravitasjonsfelt. Elitekulturene har så sterkt feste at deres profiler og aktører har blitt rollemodeller for nye generasjoner. Og det er skummelt.
På den annen side bør vi ikke glemme at en tilstand av betydelig polarisering og frustrasjoner er noe totalitære bannerførere allerede ser frem til. Det er noe de har kalkulert med. Politisk kaos bereder nemlig grunnen også for beksvarte krefter. Fra 1970-årene burde vi ha lært at fronttroppene i slike oppløp kan kalle seg alt fra anarkister til fredsaktivister. I fortsettelsen ser vi rødbrune krefter ofte blir grønnmalte.
I sin ytterste konsekvens kan det følgelig, for enkelte, bli til et opprør, som en reaksjon og krampebevegelse som peker rakt inn i det totalitære mørket. Mens det for andre – og formodentlig de fleste – vil dreie seg om en ny kamp for demokratiet, for ytringsfriheten, for friheten og nasjonalstaten som fortsatt, bærende fundament. Med andre ord, vi kan få en bølge av nasjonalisme også i vårt land. Og den behøver ikke være langt unna.
Er vi ikke tilstrekkelig våkne kan vi om noen år også oppleve borgerkrigslignende tilstander, som eksempelvis kan komme til å spre seg fra et sterkt polarisert Sverige. Vårt nærmeste naboland som ifølge det svenske Migrasjonsverket og SVT Nyheter lille juleaften har innvilget 50 100 oppholdstillatelser for asylsøkere og deres slektninger til og med november i år. De spenninger og den polarisering som følger i kjølvannet i slike radikale, sosiale eksperimenter kan reelt sett spre seg til Norge, isolert sett. I dette ligger også sikkerhetspolitiske utfordringer.
I et land som vårt, der byråkratiet har vokst seg veldig stort, og fremstår som gigantiske og nesten forsteinede slagghauger i sine enorme kontorkomplekser – fra Arbeiderparti-statens glansdager, kommer det stadig nye ansikter inn. Byråkratiets egne fyrster på toppen mister ikke sin makt. Snarere tvert imot. Det er fortsatt makt nok til å utfordre enhver ny minister og regjering. Max Weber, byråkratiets analytiske far, pekte selv på byråkratiet som en betydelig maktfaktor. Det kan gjøre livet surt for hver og en av oss, og enhver politiker, om de vil, når de vil det. Multikulturens riddere finnes for en stor del i byråkratiet, i overnasjonale organer og i en ny offentlig næring knyttet til det utvidede flyktningbegrep – stadig i doktrinær modus.
I utallige kommuner i dette landet arbeider en særdeles stor andel av befolkningen i det offentlige, i tråd med gamle rutiner og direktiver. Summen av alle disse menneskene i byråkratiet utgjør en betydelig andel av den sysselsatte befolkningen i kommuner og fylker over hele landet. Langt de fleste av dem som har en fast jobb i dette systemet føler seg nødvendigvis ikke mer trygge om statens og det offentliges makt reduseres dramatisk. Med det utvidede flyktningbegrep har multikultur-doktrinens voktere blitt sittende enda tettere.
I dette problemkomplekset ser vi at demokratiet har utfordringer: Om det er et flertall i befolkningen for å forandre på mye, innebærer deler av forandringene at byråkratiet krympes! Det er selvsagt ikke uten grunn at det nettopp er i dette spenningsfeltet Arbeiderpartiet har sitt mest stabile velgergrunnlag, med Fagforbundet og Fellesforbundet som rene frontorganisasjoner; der sentrale aktører helt samtidig er ideologisk ladede museumsvoktere.
Forvitrer Arbeiderpartiet mister multikultur-doktrinen noe av sin oppdrift, men vi bør ikke glemme at det hele er løftet inn gjennom FN og EU-byråkratiet, og vedlikeholdes av utallige NGO-nettverk.
Byråkratiet rekrutterer sine egne
En vil selvsagt ikke innrømme det, men byråkratiets personalansvarlige rekrutterer selvsagt personer som viser gode tegn på underkastelse, og som i fortsettelsen – i prakt av sin egen underdanighet, er med både på å legitimere og armere byråkratiets betongfasader og den ultimate, sikre arbeidsplass om du vil. Ingen toppbyråkrat i dette landet har kommet oppover i systemet fordi vedkommende har vært flink og flittig i det å rette kritikk oppover i eget system.
Der gjelder det nemlig å innordne seg, i et system og rammeverk som oftest kom på plass for flere tiår siden. Speilet i et slikt system vil en gjennomsnittlig opplyst ansatt snart ha en livsanskuelse som betød at den stadige veksten i statens og byråkratiets makt er av det gode, maskert som «fellesskapets interesser». Arbeiderpartiet bygde opp det meste av sitt fundament på dette prinsippet. Skal en borgerlig regjering så skjære ned og bort stillinger, slik de burde, er formatet så stort at det snart vil gi utslag på statistikken for arbeidsledighet.
En selvforsterking – inne i byråkratiet – ligger også i fagforeninger og relaterte indre nettverk som gjennom sin ideologiske dannelseslære er skolert og trimmet, i regi av fagforeningsledere på flere nivå, til å gjøre livet surt for enhver borgerlig orientert leder, statssekretær og minister som måtte komme inn på toppen; og som ikke tramper i takt under blodrøde bannere.
Fellesforbundet, den klart største enheten i dagens LO, har alene langt over en milliard kroner i sitt årsbudsjett. Mye av dette brukes stadig i tråd med en heller dyster ideologisk støpeform knyttet til sterk statsmakt, en overnasjonal multikultur-doktrine, og en agenda forøvrig som historisk sett vanskelig lar seg forene med grunnleggende demokratiske prinsipper.
Vi forbinder ordet, begrepet og tilstanden «demokrati» med bestemte institusjoner og et sett av spilleregler, kort sagt et rammeverk som skal og må tåle åpne diskusjoner for å finne fornuftige løsninger. Det er ulike oppfatninger av hva som er det gode samfunn. Men i vår tid er det samtidig et spørsmål om folk flest har reell innflytelse på de til dels dramatiske forandringene som finner sted.
Det finnes en handlingslinje og et sett med regler for vedtak knyttet demokratiet. Men bunnen i dette kan ryke om nasjonalstaten dekonstrueres, i et ekstremt teoretisk forsøk på å bli et forent Europa, der vi umulig kan forutse hvor vi lander; langt mindre viske ut det hele når vi først har eliminert nasjonsplattformen. Kommer en slik Europa-tilnærming nå, som et knoppskudd på multikultur-doktrinen, kommer en ny bølge med nasjonalisme samtidig med fysiske opprør. I dette ligger en samtidig polarisering over smertegrensen.
Farlig undertrykk
Dersom noen så kommer med resepter og konsepter der alternativ maktutøvelsen peker i retning av rask samfunnsreform, som ved første øyekast virker tilforlatelig og forlokkende, og som samtidig fremstår som en gigantisk redningsoperasjon for å hindre at alt bikker over – hvor langt er så de mest frustrerte så villige til å gå? Må noen blø der ute? Må noen slås ned? Må noen drepes?
Hva er så forskjellen på tankespinn speilet mot det som utøves at islamister i alternering mellom svingende sverd og tilfeldige nakkeskudd? Beveger vi oss kritisk sett på terskler der det til syvende og sist bare er spørsmål om utskifting av roller, om hvem som først får mulighet, tid og anledning, til å smelle i vei? Med den forskjell at vi fortsatt mener å kunne være rene under neglene og representere demokratiet? Vi burde se farene, og ikke la grumsete, totalitære utgrupper overta noen arena.
I det et samfunn stivner til og blir polarisert under en overnasjonal multikultur-doktrine som ikke er kommunisert og turnert gjennom folkevalgte organer, vil det oppstå varige og nesten statiske motsetninger der kulturer, ulike religioner og ikke minst etniske konflikter snart blir en del av hverdagen. En hverdag som kan føles utrygg og uforutsigbar for enhver våken borger som forsøker å se fremover inn i et nytt tiår.
Multikultur-doktrinen som et stort «fellesgode» har for lengst slått lett synlige sprekker. Men siden den holdes oppe av en beslektet doktrine knyttet til internasjonal sosialisme og ortodoks marxisme, vil det – som nevnt – til enhver tid være nettverk og systemer som bare ruller det hele videre. Marxismen bærer i seg sterke religiøse islett. En må tro mye for virkelig å tro på denne doktrinen.
I Norge har vi naturgitte forutsetninger for å spre makt: Mellom ruglete fjell og fjorder, over dype elvedaler folder dette avlange, rare, vakre og værbitte landet seg utover, på en nord-sør-akse. I vår tid hadde det slett ikke vært noe problem å spre statsmakt fra Oslo. Det har ikke skjedd. Makten har stadig blitt mer konsentrert i hovedstaden. Tiden er overmoden for spredning og krymping av statsmakt, og offisiell skrinlegging av multikultur-doktrinen. Fremtidige borgerlige regjeringer risikerer ellers å bli stanset og spiddet av en elite som allerede er på plass i byråkrati og embetsverk, og som stadig yngler – i en rekke statsorganer, i sentrale medier, i direktorater, i fagforeninger og i et stort og mektig, offentlig apparat forøvrig som kaster lange skygger helt inn på kontoret til enhver minister som kommer inn fra borgerlig side.