Florentina våknet med en følelse av at hun hadde drømt noe som hun burde husket.
«Er klokka bare kvart på sju? Nei, jeg sover noen timer til,» stønnet Florentina og snudde seg rundt, men uansett hvor lenge hun lå med øynene lukket så ville ikke søvnen melde seg.
Hun gikk i gang med å telle sauer og så telte hun ulver, til slutt telte hun sjeiker, men da ble hun så våken at hun satte seg opp.
«Jeg får lage meg en kopp kaffe.»
Florentina satte seg ved kjøkkenbordet med kaffekoppen og kikket ut av vinduet.
«Stakkars Gundersen, drar av sted på jobb. Det er godt å ha ei trygd å leve av,» sukket Florentina. Hun selv hadde vært trygdet i flere år.
«Der drar Stubbehaug også, men de to jobber da ikke i dag? Så tidlig? Aha! De skal sikkert til Gjøvik og feire jul der.»
Florentina satt ved kjøkkenbordet og fulgte nøye med på hva som foregikk hos naboene. Hun var nysgjerrig av natur.
«Sitter den forbannede kjerringa der og glor,» knurret Samuel Stubbehaug.
«Det gjør hun bestandig,» sukket Sara Stubbehaug og glemte i farten at hun selv var nøyaktig like nysgjerrig.
Florentina fylte kaffekoppen sin på nytt og fant frem noen småkaker. Det var så godt å ha noe å bite i, det var jo for tidlig for frokost enda.
Plutselig stivnet Florentina.
«Penger? Herre min hatt, det var jo flere bunker med penger på bordet hos Claude og så pistoler. Jeg må ringe Leiulf. Ja, det må jeg,» utbrøt Florentina og grep telefonen.
Leiulf sov i sin søteste søvn og hørte ikke telefonen sin.
Florentina tenkte seg litt om før hun ringte Lompa.
«Hallo?» Lompa lød veldig søvndrukken. Han våknet til da Florentina fortalte hva hun hadde sett. Lompa tenkte litt. Hvis Florentina anga hytte-gjengen, så gikk Lompa tryggere rundt. Lompa oppfordret henne til å ringe politiet.
Florentina tok sats og ringte.
Politiet ble svært interesserte og en time senere fikk de forsterkninger. To timer senere omringet de hytta og fant tyvgodset. Claude og gjengen ble arrestert.
Flagdumposten tok et intervju med Florentina.
Jeg elsket en forbryter, mitt liv sto i fare!
Overskriften var fet. Det var også et bilde av Florentina i avisa.
Et foto av Florentina med rosa fuskepels og diva-solbriller.
Oppslaget kom i ettermiddagens reviderte utgave.
Claude fikk lese avisen mens han satt i arresten.
«Inn i helvete, innbiller den sugga seg at vi har hatt et forhold?» Claude sukket og ristet på hodet. Han la seg ned på brisken og trakk teppet rundt seg. Nå følte han for å sove seg gjennom jula.
På nabocella satt Vito og forbannet den blonde gåsa opp og ned, han fikk nemlig lese Flagdum-posten etter Claude.
Resten av gjengen satt på sine celler og lurte på hvordan politiet hadde fått rede på at de befant seg på den hytta.
Lompa, på sin side, han gned seg i hendene. Nå følte han seg tryggere. Ikke det at gjengen hadde vært på sporet etter han, men man kunne aldri vite. Nå skulle han feire jul med sine foreldre og tredje juledag tok han bussen til Gardermoen. Derfra gikk turen til Spania. Det skulle bli deilig med varme nå. Han kjente at han gledet seg til denne turen.
Fornøyd med livet gikk han med lette skritt ned til Poppes Pub. Kanskje han traff noen kompiser der? I kveld følte han for å feire. Han hadde fått vekslet inn en del svenske sedler, så han hadde penger nok, i alle fall for en runde på bygda.
Reiulf og Leiulf sto side om side på kjøkkenet på Galtebro gård. Reiulf stekte medisterkaker og Leiulf pisket krem til riskremen.
«Hvor mange blir vi til bords i år?»
«Vi blir vel ikke mer enn åtte,» svarte Reiulf.
«Åtte? Det er meg, Florentina, Valentina, deg og hvem flere?»
«Jeg har invitert Bråterud-paret og Sjurarinn med husholderske,» svarte Reiulf.
«Prestefaen? Hvorfor det? Jeg tåler ikke oppsynet på den mannen!»
«Leiulf, gi deg, det er jul,» sa Reiulf og så bedende på Leiulf.
«Greit!»
Reiulf smilte for seg selv. Leiulf var og ble en snål fyr.
Plutselig kom Leiulf på at han måtte ha fatt i gullkula før klokken 12 dagen etter.
Hvordan i helvete skulle han få fatt på den? Hvor skulle han lete?
Nå følte han seg rådvill.
Han kastet et blikk på klokka og fant ut at han måtte gå.
Det var et sted han ikke hadde sett etter den kula og det var hos Bredseil. Han fikk pakke inn en konfekteske og ta seg en tur til Bredseil.
«Reiulf, jeg kom til å huske et viktig ærend, jeg tror jeg må fly,» sa Leiulf.
En time senere sto han på døren til Bredseil.
«Hallo Torgal, jeg kommer på en snarvisitt. Her, en liten oppmerksomhet i anledning julen,» sa Leiulf og rakte Torgal julegaven.
«Tusen takk! Bare kom inn, kan jeg by deg på kaffe?»
«Ja takk!»
Leiulf saumfarte huset med blikket. Det var mange kuler i dette hjemmet, men ingen Arita-kule akkurat. Han bannet innvendig.
Nå hadde han ingen steder og lete og snart slapp han opp for tid.
Det var nok ingenting å gjøre med dette. Han fikk punge ut for den fordømte kula.
Leiulf følte trang til å drikke seg full.
Kanskje han skulle ta seg en tur innom Poppes?
Kanskje traff han noen kjente der? Noen å ta seg en øl sammen med.
Leiulf gikk på Poppes, han traff Lompa der og gjett om det ble en fuktig kveld.
De to kameratene drakk, skålte og skrålte.
Lompa sendte fotoene av presten og Valentina til Leiulfs mobil. Leiulf ble så glad for dette at han kysset Lompa på kinnet.
Riktig nok måtte han punge ut for julekula, men disse bildene var enda mer verdt enn noen Arita-kule kunne bli.
Han følte seg så lykkelig at han kunne ha danset naken gjennom bygda.
Ja, nå er Claude og gjengen bak lås og slå.
Og stakkars Leiulf må betale for den siste kula. Han kom nesten i mål, men gullkula er borte.
Eller er den det?
Det er ikke mange ubesvarte spørsmål nå.
Det er lille julaften og folk tenker vel mest på jul, eller?
En luke igjen!
Hva skjer i morgen?
Følg med!
God jul!
(Teksten er en parallellpulisering med Flagdumposten og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Prologen til kalenderen kan leses her.)