Kjære landsmenn. Jeg har vært politisk bevisst nesten så lenge jeg kan huske. Rappkjeftet og egenrådig satt jeg i sosiologiklassen min på videregående og ville ikke gå med på at alle mulige fenomener kunne forklares som sosiale konstruksjoner. Jeg fikk kjeft av opprørte medelever fordi jeg sa man burde kutte sykelønnen og at nordmenn var for kravstore og late. Et veslevoksent mareritt av en høyrevridd tenåring, med andre ord.
Etterhvert som jeg har lært meg å sette pris på alt som er bra med den norske modellen, er jeg blitt stadig mer skeptisk til ikke-vestlig asylinnvandring. Naiv som jeg var, trodde jeg at alle politikere hadde vett nok til kun å gå inn for politikk de med sikkerhet visste ville bringe gode resultater for flertallet både på kort og lang sikt. Jeg kunne ikke for mitt bare liv forstå hvorfor man bevisst valgte å føre en politikk som ikke gjorde samfunnet til et bedre sted.
I Norge er så heldige at vi har en solid nasjonal forankring i felles kultur, som ikke minst kommer til syne nå i juletider. «Alle» feirer vi jul, og stemningen er til å ta og føle på nærmest hvor enn du går. Jeg ønsker meg at det skal være slik også om 100 år, og jeg har ikke tenkt til å be om unnskyldning for det.
Kanskje har det kostet meg fremtidige karrieremuligheter. Kanskje har jeg mistet venner og naboene mine snakker om meg bak ryggen min. Men her står det så mye mer på spill enn min personlige anseelse og komfort. Andre har gitt sitt liv for at vi skal kunne sitte sammen med familiene våre og nyte denne juletiden og tradisjonene som bringer oss alle sammen.
Det er ikke så lett å være en av få som sier noe som må sies, som er viktig for samfunnet, men som innebærer vanskelige avgjørelser og tøffe prioriteringer. Det er ikke lett å være den som tør å betone individets ansvar for egen situasjon, mens andre mer enn gjerne skylder på samfunnet. Men vi gjør det vi må gjøre, og noe lettere blir det når man har gode støttespillere.
2017 vil jeg for alltid huske som et vendepunkt. Det var i år jeg startet bloggen min, og det var i år at selveste Helge Lurås ville ha meg med i sin nye nettavis. Jeg har møtt noen av de aller tøffeste menneskene i hele Norge dette året. Det som har skjedd i år er imidlertid bare begynnelsen. Bare vent og se.
Kjære lesere, tusen takk for alt. Takk for all den støtten jeg ser i våre kommentarfelt, takk for at dere deler og sender inn så mange flotte bidrag.
Nå er tiden inne for å legge bort politikk, demografiske spørsmål og verdidebatter og vie tiden til familie og venner. Det hadde jeg tenkt å prøve nå, og jeg kjenner at det vil bli en utfordring.
Jeg ønsker dere alle en riktig gledelig jul.