Det er julaften formiddag når dette skrives, og gode dufter, forventninger og glede fyller heimen. Julepynt, julelys, juleduker og juledekorasjoner er satt frem, og lysene gir gjenskinn i glitrende barneøyne.
Selv om den kristne tro er på stadig tilbakegang i vårt land, så feirer likevel de aller fleste av oss julen i overensstemmelse med våre foreldres og slektens tradisjoner. Vi vil helst ha det slik, helt uavhengig av om vi tror eller ikke tror, eller hva vi tror på. Flere og flere kaller seg kultur-kristne, og med det menes tydeligvis at de ikke har noen personlig kristen tror, men ønsker å holde fast ved de tradisjonelle kristne høytidsfeiringene. Et greit standpunkt synes jeg.
Selv har jeg en religiøs tro, men står egentlig ganske fjernt fra den tradisjonelle kristne dogmetroen. Jeg feirer mer enn gjerne jul med familien, men kan ikke akkurat si at det er Jesu fødselsdag som står i sentrum for feiringen. Og egentlig er det ganske merkverdig at noen i det hele tatt feirer julen som en bursdag for Jesus. Sannsynligheten taler sterkt for at Jesus ikke ble født på julaften og at hele historien om fødselen i Betlehem, hvor vakker og betagende den enn er, kun er et oppdiktet eventyr. Nyere forskning viser at folketellingen ikke fant sted slik evangelistene antok, og sannsynligvis er fødselen satt ca fem år for sent. Han som etablerte tidsregningen, glemte å telle med en konge. Og Jesus ble sannsynligvis født i foreldrenes hjem, slik skikken var på den tiden.
Å drikke jol har tradisjon langt tilbake til før kristendommen kom til Norden. Ved et stille kompromiss smeltet den gamle julefeiringen sammen med feiring av Jesu fødselsdag, og den dag i dag er julens tradisjon en blanding av hedenske og kristne skikker.
Julen er altså en feiring som kun opprettholdes av at vi lar fornuften fare, og lar tradisjonene fortsette å leve sitt eget liv helt uavhengig av historiske fakta. Det ville kanskje vært mer gledelig for de som virkelig tror, om vi kunne samle oss om å minnes Jesus i hans tyngste stund på jorden? Da hans selvoppofrende anstrengelser medførte at han møtte døden. Han som hadde viet hele sitt liv til å støtte de syke, fattige og utstøtte, som fortalte folket at alle har en direkte kontant med Gud gjennom en personlig bønn, som sto i konstant opposisjon til det maktfulle presteskapet, han ble takket av menneskene gjennom verdenshistoriens kanskje aller mest brutale avrettelsesmetode, korsfestelsen.
I ettertid kom en jødiske skriftlærd på den ideen, Saul av Tarsus, på den ideen at det slett ikke var menneskene som sto ansvarlig for det brutale mordet på Jesus, men at det kanskje kunne være det ultimate offeret i Guds regi for å gjenopprette menneskene fra synden. Og den læren fikk utbredelse blant de kristne, som var flasket opp med offertanken, og stadig ofret dyr til Guds ære og brant deres blod slik at den brente blodstanken kunne gi Gud velbehag.
I vår tid er det kanskje på tide at vi gjennomtenker også dette dogmet på en fordomsfri måte og ser at hele offerideen har meget lange tradisjoner i menneskenes historie. Og vi ofret ikke kun dyr. Menneskeofring var også utbredt i mange tidligere kulturer. Så Jesus er på ingen måte den første menneskeofringen som har funnet sted, om vi da skal tro på dogmet. Personlig finner jeg det meningsløst at Gud liksom skal ha stått bak og arrangert mordet på Jesus. Da er jo Gud medskyldig i mord. Helt utenkelig i mine øyne. Like usannsynlig som at Jesus ble født av en jomfru. Josef var altså ikke god nok som far? Det tror jeg ikke.
Men la meg nå ikke ødelegge julefeiringen! Nyt stemningen, god mat og drikke, gaver og julemusikk, og hyggelig samvær. Og la oss også tenke på alle dem som ikke er sammen med noen i jula, de som er syke, fattige eller lever i krig. En jul med fokus på dem vi føler medfølelse med vil være en julefeiring som er absolutt i Jesu ånd for hans kjærlige tanker omsluttet alle og han var de svakestes venn og beskytter. Slik kan vi likevel få en verdig julefeiring! Med ønsker om fred og kjærlighet for alle på jorden!
(Innlegget er tidligere publisert på Avnskogs blogg, og er gjengitt her med forfatterens tillatelse)