Vår tids mest kjente investor: Warren Buffet, har uttalt: Det er når tidevannet går ut at man ser hvem som svømmer naken. Dessverre er tidevannet i ferd med å gå ut for Norge, etter at våre unike vekstdrivere ebber ut. Disse driverne har gjort at Norge i perioden etter tusenårsskiftet har konkurrert om tetposisjonen i levestandard og verdiskaping per person BNP på globalt nivå.
For det første har verden og Norge gjennomlevd en eventyrlig råvareboom i perioden 2005-2013, der særlig olje fikk en voldsom prisvekst, noe som dro Norges oljeinvesteringer opp mot 8 % av BNP. Det ga en rekke følgeeffekter i form av lønn, skatteinngang, økt etterspørsel etter bolig og hytter og tjenester.
For det andre ga råvareboomen økt etterspørsel etter tjenester og arbeidskraft, som samtidig med Østutvidelsen i 2004, gjorde at Norge tiltrakk seg store grupper fra Øst-Europa. Polen og Litauen utgjør de største EØS-innvandringslandene. Parallelt med en asyltilstrømning langt over EU-snittet, gjorde det at Norge sammen med et annet utenfor land – Sveits – hadde Europas høyeste nettoinnvandring for perioden 2005-2015, regnet i antall per 1000 innbyggere.
Den tredje store vekstdriveren har vært eiendom og boligbygging. Da oljeinvesteringene falt fra toppen i 2013, overtok bolig og eiendom med investeringer på over 200 mrd. i året. Denne veksten var i stor grad basert på forventning om stigende priser og økende folketall. Vekstfortellingen er i stor grad avhengig av høy innvandring som nå faller. Fødselsoverskudd var på drøyt 17 000 fødte i fjor. Men fruktbarhetstallene er raskt fallende, 1.7 barn per kvinne, ned fra 1.9 for ti år siden. Det tyder på at den sosiale modellen ikke leverer for folk i 20- og 30-årene, med høye boligpriser og usikkert jobbmarked.
Stagnasjon
Norges vekstdrivere blir nå stadig svakere, og vil neppe komme igjen. Og istedenfor at oljeinvesteringene er 400 mrd. som spådd i 2011, er de nå nede i 150 mrd. for 2017. De kan øke noe i 2018, men noen eventyrlig vekst blir det neppe igjen. Norge var et av landene i den vestlige verden som hadde størst fordel av råvareboomen, og har følgelig en av de største omstillingsutfordringene.
Og nå faller innvandringen. I 2017 ligger nettoinnvandringen an til å bli drøye 20 000, ned fra rundt 25 000 i fjoråret. Fra EØS-området er den i praksis i null. Dvs. at øst-europeere flytter tilbake i minst like stort omfang som nye flytter inn. Asylankomstene for i år er nede i knapt fire tusen, slik at vekstfortellingen framover er svært uviss. Mye tyder på at vi skjønner like lite når folketallsveksten stopper, som da den startet.
Norge er blitt tatt på senga av utviklingen i innvandring etter tusenårsskiftet. Prognoser fra 2000, anslo et innbyggertall 5.1 mill. mennesker i 2030 (NOU 2000:21). Ved utgangen av 2017 er folketallet 5.3 mrd. Altså langt flere enn det offisielle Norge trodd det skulle bli i 2030. Og nå har man snudd på flisa. Nå bygges det for 6 millioner mennesker mot 2030, og noen tror sågar at folketallet skal bli 7 millioner i 2040, som NHO sa på årskonferansen i 2015 – #7milloner. En god kandidat til den største norske scenariofadese – hittil i årtusenet.
Boligprisene blir ikke mulig å opprettholde når boligbyggingen stiger, dvs. tilbudet øker og etterspørselen, som vist, avtar. Hvor mye prisene vil falle og når de stabiliserer seg, er vanskelig å si, og vil ikke minst avhenge av konjunkturene ellers. Men norske husholdninger har nærmere 230 % av disponible inntekt i gjeld, så det er lite å gå på her. Og med en gjeldsvekst på 200 mrd. i året vil det merkes om både boliginvesteringer og gjeldsvekst faller – samtidig. Disse utgjør stimuli på over 400 mrd. samlet.
Som følge av lettjente penger på nasjonalt nivå har norsk omstilling gått sakte. Handelsbalansen til Fastlands-Norge er nesten på krisenivå. Utenom petroleumseksport, importerer Fastlands-Norge i 2017 varer for over 230 mrd. mer enn vi eksporterer for. Fastlands-Norges handelsbalanse har da forverret seg 70 mrd. bare fra 2014 da den var -160 mrd. Og det til tross for svært svak valuta som skulle bidratt til høyere eksport og lavere import. Men nesten all fornybar teknologi importeres, og elbiler er langt dyrere enn petroleumsbiler å importere – og gir langt mindre inntekter i statskassa. Industriinvesteringer har bare vist en svak økning til 23 mrd. – dvs. knapt 1/7 av oljeinvesteringene.
Omstilling nødvendig
Det må kraftig lut til for at nye investeringer i industri og produksjon fra jordbruk til prosessindustri og økt fiskeeksport, og – foredling skal demme opp effektene av et videre boligprisfall og unngå lavkonjunktur. Vi kan begynne med en reell skattereform for produksjon og eierskap, der investering, sparing og eierskap på norske hender må fremmes – også gjennom lettelser i formueskatten.
Dessuten må staten opprette en industribank som kan sikre langsiktig lån til ny industri, sammen med at fondet Fornybar a/s, på 20 mrd. må gis et operativt mandat for både private og statseide selskaper og ikke være bli et rent finansielt fond. Nasjonalt eierskap må sikres, om nødvendig gjennom statlige selskaper eller Folketrygdfondet.
Den virkelig store potten på investeringer fra staten er Nasjonal transportplan. Her skal det brukes over 1064 mrd. kroner i de neste 12 år, vesentlig på to forflytningsformer – vei og jernbane. Det prates sågar om et fergefritt Vestland til en kostnad av opp mot 400 mrd. Veibygging er å bruke utenlandske kapitalvarer for å bygge veier med dyrt vedlikehold og importerte kjøretøy i for å frakte oss selv og varene på disse veiene. Hvorfor ikke heller satse på sjøveien som er gratis og vedlikeholdsfri? Vi kan bl.a. bli verdensledende på autonome skip med fornybar framdrift, og satte vi dette i system, kunne vi utvikle verdens råeste kystnettverk, for person- og godstransport med moderne teknologi. Det vil gi arbeidsplasser, teknologiløft, reduserte utslipp og store eksportmuligheter.
De to neste stortingsperiodene blir avgjørende for om Norge greier omstillingen til en fastlandsdrevet økonomi hvor industrien blomstrer, handelsunderskuddet minsker og sysselsettingen øker. Eller om vi vil falle tilbake der vi kom fra – et land med en levestandard litt over snittet i den vestlige verden. Faren ved et boligprisfall kombinert med svak omstilling vil gjøre Solbergs regjering sårbar, samtidig som det parlamentariske grunnlaget er svekket. Det er mange spenningsmomenter og konkrete utfordringer for det året vi går inn i – for et land der tidevannet går ut.