Det var på et møte i Nordisk Råd i Reykjavik 28. februar 1995 at det ble besluttet å igangsette arbeidet med en Nordisk samekonvensjon. Historiker ved UiT og samepolitisk aktivist Steinar Pedersen fikk i oppdrag å formulere et ”felles nordisk historisk overblikk” som skulle ligge til grunn for arbeidet med konvensjonen. “Et grunnleggende historisk perspektiv når det gjelder forholdet mellom samene og statene, er at samene bebodde området lenge før de nåværende statene og statsgren-sene ble etablert. Det vil også si at deler av både Sverige, Norge, Finland og Russland er etablert på et opprinnelig samisk område”, argumenterte historiker Pedersen.
Det er mange historikere og lingvister i inn- og utland som bestrider Pedersens forskning og historiefortelling. Regjeringen bør nu gi Pedersen anledning til å forsvare sine påstander. Han må utfordres til å legge frem dokumentasjon bygget på realhistorie og empirisk materiale. Makter han ikke det, er grunnlaget for hans påstander om nordmenn som innvandret og koloniserte ”Sameland”, forduftet. Dermed er også det nuværende fundamentet for en nordisk samekonvensjon falt bort.
Men utgangspunktet for all nåværende samepolitikk unngår disse historiske uklarhetene, og innrømmer samene en urfolksstatus som mest sannsynlig er fiksjon.
Samekonvensjonen status
”Med en nordisk samekonvensjon får vi etablert et felles rettslig rammeverk for utviklingen av samepolitikken og sameretten i Finland, Norge og Sverige”, var daværende sametingspresident Vibeke Larsen kommentar på Regjeringens hjemmeside til den fremforhandlede nordiske samekonvensjon. 13. januar 2017:
Og Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner istemte: «Jeg ser det som svært positivt at delegasjonene har kommet frem til et forslag det er enighet om både mellom representantene for statene og de tre sametingene».
Hva er det så representantene for de tre statene og de tre sametingene er blitt enige om? Leser man konvensjonsteksten med myndighetenes samepolitiske føringer og tiltak gjennom stortingsperioden som bakteppe, avtegnes grunnmuren til en ny norm og samfunnsorden på Nordkalotten, ett dublerende politisk og forvaltningsmessige beslutningssystem. (I Sundvollen-erklæringen 2013-2017 om samepolitikk kan en lese at «Regjeringen vil etablere et samarbeid på tvers av grensene når det gjelder samiske språk». I samarbeidsavtalen med Krf og V er samepolitikk ikke nevnt).
«Selvbestemmelsesretten og anerkjennelsen av rettigheter til land og vann er hjørnesteinene i konvensjonen. Konvensjonen sikrer det samiske folkets rett til selvbestemmelse gjennom selvstyre i interne saker og konsultasjoner. Konvensjonen anerkjenner også samiske kollektive og individuelle eier- og bruksrettigheter der staten er pliktig til å gjennomføre tiltak for sikring av disse, kommenterer Vibeke Larsen på Regjeringens hjemmeside.
Fagleder Carl Erik Moksness og seniorrådgiverne Audhild Schanche og Torvald Falch, alle fra Sametinget, utdyper i leserinnlegg ”Nordlys”, Nordnorsk Debatt, 23. januar sametingspresidentens uttalelser om selvbestemmelse og minner om at samekonvensjonen tar kravet om rett til selvbestemmelse et skritt videre, nemlig ”selvstyre forstått som endelig lovhjemlet beslutningsmyndighet, og konsultasjoner for å nå enighet eller samtykke”. Med andre ord; vetorett til sametingene.
Forfatterne som har bidratt under forhandlingene om konvensjonen, ser det slik at sametingene skal ”ha en fullstendig selvstendighet og selv velge hvilke saker det vil behandle. Videre skal sametingene inngå i, og være en aktiv del av alle offentlige beslutninger som kan berøre samene”.
I artikkelen i konvensjonen om ”Felles organisasjoner” forplikter statene seg til å virke for at sametingene kan ”etablere felles organisasjoner som kan tildeles offent-lige forvaltningsoppgaver”. Hverken statsråd Jan Tore Sanner eller Vibeke Larsen omtaler dette forholdet i sine kommentarer, ei heller de tre forfatterne.
Det politiske arbeidet med å tilrettelegge for gjennomføring av en Nordisk samekonvensjon i Norge har i praksis pågått gjennom hele perioden 2013-2017 frem til disse dager. Konkrete samepolitiske tiltak i så henseende, har KMD i samråd og forståelse med Sametinget innarbeidet i Regjeringens arbeide med kommunereformen, regionreformen, utbygging av konsultasjonsplikten til også å gjelde kommuner og fylker. Alt dette har skjedd unntatt offentlig innsyn, iht bestemmelsen i Offentlighetslovens § 19.
Og uten innsyn, intet demokrati, og uten demokrati ingen mekanisme for å korrigere maktens arroganse.