Resett startet opp 28 august 2017. I dette podcastintervjuet som Lars Risberg gjorde med Helge Lurås rett før jul, sier redaktøren at det var om å gjøre å lansere nettavisen før stortingsvalget.
– Hvordan har det gått med Resett? spør Risberg.
– Jeg vil jo si det har gått bra, kanskje over all forventning med Resett når det gjelder oppslutningen og antallet lesere og seere. Men det er klart det har vært en tøff periode; mye kritikk, mye stigma kastet på oss. Det har vært ekstremt hektisk.
– Hva var det som gjorde at du fikk lyst til å starte Resett?
– Det har vært en prosess under utvikling. Og at det akkurat ble slik, ble ikke klart før temmelig tett opp til lanseringen. Men vi begynte å diskutere det.. de av oss som er mest sentrale møttes for litt over et år siden, vi kom i kontakt da. Men det var ikke Resett eller en mediekanal som var utgangspunktet. Det begynte å bli litt mer klart i desember/januar, altså desember 2016, januar 2017 at det var en mediekanal vi burde gå for. Det som brakte oss sammen var for så vidt en frustrasjon med hovedstrømsmediene som jeg har hatt lenge, men som ble veldig tydelig i 2016 rundt både dekningen av Brexit, men ikke minst dekningen av presidentvalget i USA og Donald Trump.
– Hva var det som irriterte deg og dere?
– Det er.. for min del er det det jeg oppfatter å være en veldig sterk ideologisk komponent, ikke bare i mediene, men for så vidt i samfunnet generelt og i sosialiseringsprosessene våre. Noe som gir seg utslag i hvordan man tolker og fortolker, og leser og presenterer ting, ikke minst. Slik at man ikke fullt ut klarer å fange de strømningene som nå pågår. Og at det er en ensretting, og at vi faktisk ikke har den ytringsfriheten som vi snakker om. Det er det jeg kaller en «politisk korrekthet» som gjennomsyrer mediene.
Lurås fortsetter:
– Og det er uheldig, ikke minst for de demokratiske prosessene vi trenger. Vi trenger å kunne diskutere ting mye mer åpent for å kunne fatte riktige beslutninger i et demokrati.
– Det var nesten litt farlig mente du, at alle var enige om alt?
– Ja, det er jo farlig at alle er enige om alt – i hvert fall når alle tar feil. Og jeg mente det var relativt åpenbart at når det gjaldt både Brexit, og de strømningene som var i folket, og rundt Donald Trump, som handlet om motstand mot globaliseringen generelt, de åpne grensene, det multikulturelle samfunn – at det var ting som rørte seg i befolkningen som ikke ble reflektert av de snakkende klasser, altså de som dominerer mediene, de som dominerer kommentatorvirksomheten og får sine innlegg på trykk. De er ikke representative for hva folk flest, eller i det minst mange, rent faktisk opplever er de endringene som kommer rundt globaliseringen. Derfor tok man grunnleggende feil av analysene av hvordan disse valgene ville gå. (…) Man hørte ikke etter hva Donald Trump sa, og hvilken nerve det rørte i folk.
(…)
Sosialiseringspraksiser
I USA er det større sosioøkonomisk avstand mellom folk og elitene på øst- og vestkysten lever i sin egen boble. I Norge er dette litt annerledes, sier Lurås. Her er det:
– Sosialiseringspraksisene som gjennomsyrer hele skoleverket som er problemet snarere enn at det er knyttet til økonomiske klasser og sosiale klasser som sådan.
– Jeg har gått inn på Resett flere ganger og det er tydelig at dere tar opp de betente debattene som mange kanskje vegrer seg for å snakke om, og hvis man sier noe om det, så blir man satt i bås på den ene eller andre siden. Tror du at det at dere tar opp disse sakene kan bli en ventil for mange?
– Ja, vi mener absolutt at det er bedre at folk får uttrykke seg enn at de holder ting inne. (…) Ikke bare for folk selv at de får mulighet til å uttrykke sin frustrasjon, men også for at man skal kunne vite hva folk tenker der ute. Hva er det som rører seg oppe i hodene på folk? For demokratiet er det viktig at det kommer frem. Og så er det viktig nå å få påvist at det mange føler, men også mange benekter av de som tilhører de politisk korrekte klasser at det faktisk er slik at folk ikke tør uttrykke seg.
Realisme og idealisme
Lurås nevner innvandring og islam som temaer det er knyttet manglende ytringsfrihet og tabu til. På grunn av den europeiske historien føler mange seg som «umoralske mennesker» hvis de er skeptiske til innvandring. Han sier også at beskyldingene om rasisme sitter veldig løst. «Resett,» sier Lurås, «har blitt beskyldt for rasisme simpelthen fordi vi snakker om realitetene.»
– Vi kan ikke ha et samfunn som ikke er realitetsorientert i forhold til de naturlige forutsetningene, la oss kalle det instinktene, vi har som mennesker. Det er greit at man prøver å moralsk forbedre seg og bli mer inkluderende og tolerant, men det må ikke gå utover en grense for hva som er realistisk – den naturlige konstitusjonen vi har som mennesker og som sosiale individer osv. (…) Den type realisme faller mange tungt for brystet, sier Lurås.
– Motsatsen til det vi promoterer på Resett er jo en veldig sterk idealisme, som også ligger dypt forankret i kulturen vår, i hvert fall tilbake til kristendommen og for så vidt før den tid. Disse tingene kjemper mot hverandre, og realismen blir stemplet som en form for umoralsk rasisme – som ikke er relevant i det hele tatt. Det er ikke rasisme vi driver med, det er simpelthen bare at de naturvitenskapelige perspektivene burde influere litt mer på samfunnsvitenskapene.
– Det er et aspekt av fremmedfrykt og gruppetenkning hos alle mennesker, og når du da setter folk sammen, så får du problemer og konflikter – ikke fordi noen [folk] er bedre enn noen andre, men slik er simpelthen dynamikken mellom mennesker. Jeg har brukt mye tid i multietniske og multikulturelle samfunn, inkludert de som har brutt sammen i borgerkrig – og jeg har sett dette – og det skjer i Europa, og det skjer i Asia, det skjer i Afrika. Det skjer overalt der det er mennesker: det er allmennmenneskelige trekk. Og det har ingenting med rasisme å gjøre å påpeke at de problemene også vil oppstå og begynne å oppstå i Europa og Norge når vi blander og får disse multikulturelle samfunnene også her.
– Lever vi i en tid hvor moralpolitikken tørker litt ut? Er det realpolitikkene som på en måte er tingen nå?
– Ja, det er jo å håpe. Og i så fall så er jo Resett på rett side av trendene hvis det du sier der er riktig. Og jeg tror det er det. Jeg tror definitivt at vi ser en tilbakegang for den ekstreme moralpolitikken som har vært utfra at folk nå opplever realitetene tettere på kroppen så det er enklere å få fram de realistiske perspektivene nå. Men det vi nok ser i USA og Canada, og det kommer nok til Europa og Norge også, er at frontene spisses til for det er ikke slik at alle flytter seg i retning mer realisme. De mest ihuga idealistene graver seg bare enda dypere ned i skyttergravene. Så det er på ingen måte slik at dette er en konkurranse eller kamp mellom ideer som endelig er vunnet for realistene på noen som helst måte.
(…)
Den personlige erfaringen
Lars Risberg spør deretter Lurås om hvilke konsekvenser inntrykkene han har fått av å jobbe i Bosnia og i krigssoner har fått på hans politiske syn.
– Jeg har sett hvor vanskelig det er å sy sammen et splitta folk, og hvor endimensjonal politikken blir når du har så sterke separate identiteter – og det har nok gjort meg mer sikker på at multietniske, multikulturelle samfunn er særdeles vanskelige politiske konstruksjoner, som – hvis man kan unngå, man bør unngå. Og det har nok også preget de advarslene jeg gir i forhold til våre egne europeiske samfunn, at vi ikke skal gå i den retningen.
– Selv om de forskjellige kulturene og religionene er sekulære?
– Hovedproblemet her er identitet snarere enn det teologiske fokuset, fordi man tenderer å få lojalitet og solidaritet og tillit internt i sin gruppe. Så det har ikke så mye å si hva denne identiteten er basert på, om det er nasjonal, etnisk forskjell eller om den er religiøs. Men ofte pleier det å overlappe.
(…)
– For en stat, for et samfunn så er det en veldig fordel om det finnes en felles identitet, primær identitet blant de som er i den staten, og at de da har de som de i hovedsak definerer seg imot – altså fiendene sine – i en annen stat. Så man i hvert fall kan ha en grense til dem og et ordnet forhold. Hvis man får dem [fiendene] inn i samme stat, så står du overfor en veldig mye større utfordring.
– Er det et problem at man ikke kjenner til historien? For eksempel det osmanske riket, konflikten Europa hadde der? Slaget ved Wien, f.eks. bare for å nevne noe?
– Ja, altså historie vil det alltid være en fordel å kunne. Men vi har et enda større problem, en fundamental misforståelse eller mangel på innsikt. Og det går på menneskenaturen. Vi kjenner ikke menneskenaturen. Vi later som.. vi er preget, sosialiseringssystemet vårt, skoleverket vårt er preget av oppfatningen av at vi er et «blank ark» – at alt vi blir til er et resultat av miljø/læring/påvirkning – at det ikke er noe arv i det hele tatt inne i bildet. (…) Hvis du er et dårlig menneske, skyldes det oppvekstbetingelsene, mens naturen vår, instinktene våre blir underkjent.
– Det fører til at vi tror at dersom vi endrer sosialiseringen, kan vi fjerne fremmedfrykten og gjøre mennesket til hva vi vil. Dette er en tankegang som er veldig forlokkende for alle som er revolusjonære personer som da kan tenke seg at de kan endre samfunnet i alle mulige retninger. Den typen sosiale ingeniører var veldig i vinden i de gamle kommuniststatene.. Sovjetunionen trykket jo dette til sitt bryst for da kunne de skape sovjetmennesket, disse nye menneskene. Problemet er imidlertid, den logiske slutningen er at det kan/må gjøres med totalitære virkemidler: hvis man sosialiserer folk riktig, så blir de også som man vil ha dem. Og det ser vi også igjen i våre samfunn nå i forhold til den politiske korrektheten og alle disse tiltakene i skoleverket og så videre for å få barna til å bli som de SKAL være. Og det er en type autoritær tenkning som jeg er veldig sterkt imot.
(…)
Hvordan ser fremtiden ut?
– Det har kommet Sons of Odin, den nordiske motstandsbevegelsen, og norske ungdommer som reiser til Syria for å drive hellig krig. Så.. hvordan tror du dette ender? Hvordan skal dette ende?
– Nei, det kommer an på hva vi gjør nå framover. Det er derfor det er viktig at man gjør så riktige grep som mulig. Selv om jeg ikke sitter på noen fasit på hvordan vi skal håndtere det. Men det er ikke slik at framtiden bare er helt skjebnebestemt, etter min oppfatning. Hvis vi erkjenner utfordringene mest mulig realistisk, og innfører tiltak på ulike plan i forhold til å prøve å unngå de mest negative konsekvensene, så tror ikke jeg at framtiden for Europa og Norge nødvendigvis blir helt katastrofal. Men hvis vi ikke gjør det, så kan det bli veldig stygt. Fordi vi ser polarisering og en gruppetenkning og en oppfatning av at man er truet, at det er en konflikt på gang, som jeg ikke tror lar seg stoppe. Fordi det også er en sterkt dominant tendens også i europeisk kultur, som skriver seg helt tilbake til den indoeuropeiske bakgrunnen vår og som jeg ikke tror at en autoritær politisk korrekthet kan undertrykke. Så det kan potensielt bli ganske stygt, men der er derfor det er viktig at vi nå tar grep og prøver å begrense innvandringen mest mulig. Prøver å få absorbert, integrert de som har kommet, før vi på en måte – eventuelt – tar inn nye bølger slik vi har gjort de siste tiårene.
– Så hvis Helge Lurås var både statsminister, integreringsminister og hadde fullt flertall på Stortinget, hvilken reform hadde du satt i gang fra dag én?
– Jeg tror ikke jeg ville gjort noe drastisk annerledes enn det som er politikken som føres nå. Hvis vi hadde hatt Sylvi Listhaug og Frp relativt enerådende på dette feltet her, så ville ikke det Helge Lurås hadde foreslått skilt seg veldig mye fra det. Det handler jo også om å gjøre ting som er realistisk, man må gjøre ting som man kan få folk med på. Kamelføreren kan ikke gå altfor langt foran kamelene. Så jeg ville ikke gjort noe fryktelig drastisk annet enn å stramme inn ytterligere, spesielt på den type asylinnvandring som tar seg over grense etter grense etter grense. Altså de menneskene som tar seg til Norge og søker asyl her er i veldig sjeldne tilfeller de som trenger det mest.
– Og så ville jeg også strammet inn ytterligere på familiegjenforening. Men det jeg nok ville gjort mer med enn nåværende regjering og for så vidt også FrP gjør noe med, det er å stille enda sterkere krav til de som kommer i forhold til ytelser. Og jeg ville fått mer ryggrad inn i politiet og rettsvesenet, slik at ikke velferdssystemet vårt bryter helt sammen. Jeg ville luket ut en del av de uheldige akademiske innflytelsene og forestillingene om at alle som er forbrytere egentlig er ofre. Jeg ville byttet ut en del av den ideologien som er i akademia. Og så ville jeg også jobbet med skoleverket vårt og sosialiseringssystemet slik at vi ikke får veldig naive folk som ikke forstår realitetene rundt hva det faktisk vil si å leve i et samfunn.
– Er vi nordmenn en naiv gjeng som tror at alt kan bli kardemommeby hvis vi bare ønsker og tror?
– Ja, vi er naive, det er ikke noen tvil om det. Men om vi er de aller verste, i forhold til hvordan ting har vært på systemnivå og samfunnsnivå, det tror jeg ikke. Svenskene er nok verre enn oss. Men ja, en del nordmenn er naive og godtroende. Men det skyldes også at vi har levd i et veldig godt og tillitsbasert samfunn, sånn at den naiviteten har noen positive aspekter ved seg. Dessverre har vi ikke klart å formidle til oss selv hvorfor vi har den naiviteten, hvorfor det er mulig å gå rundt i det norske samfunnet og være naiv.
– Hvis du lever med snille, naive mennesker, så kan du oppføre deg på en viss måte. Men hvis du går inn i jungelen, så må du endre innstillingen ganske raskt. Og det er jo det som er nå, at vi har – ja, folk vil sikkert misforstå dette uttrykket her bevisst – men vi har importert en jungel, og det innebærer at vi som nordmenn må endre oss også, og endre oss i en retning som jeg ikke liker.
– Det er jo det som er min advarsel: i den multietniske, multikulturelle virkelighet vi har nå som blir bare større og større desto lenger vi går inn i framtiden i desto mindre grad kommer vi til å kunne være de vi setter pris på å være. Og den liberale innstillingen spesielt, er forankret i en grunnleggende tillit og homogenitet som ligger der, og en felles identitet, som nå er i ferd med å forvitre. Og responsen på det vil være at det blir i mye større grad alles kamp mot alle, eller at man da grupperer seg inn i det vi har fått importert i form av klanstrukturer – som for oss sannsynligvis vil være etnisk basert. Og jeg har levd i sånne samfunn, spesielt i Bosnia, og det er ikke noe ålreit sammenliknet med det vi kommer fra.
– Jeg ser ut av vinduet og det er kaldt og jeg tenker på Game of Thrones sitatet «The winter is coming». Kommer vinteren, tror du, eller kommer den ikke til Norge?
– Hvis vi ser økonomisk, går vi inn i tøffere tider fordi vi har levd på en oljesmurt økonomi, boligprisene har gått opp, godt privat forbruk og arbeidsmarked har vært veldig godt. Og de fleste realistisk økonomiske kommentatorer er vel klar over at dette ikke kommer til å vare ved, og det vil føre en god del ting med seg. Og i tillegg er det klart at innvandringsaspektene begynner å bre seg ut nå og folk, – tidligere var det et aspekt for folk i de største byene, og enkelt bydeler, men nå begynner veldig mange flere å komme i kontakt med det, og vi ser jo da at motstanden mot det, og for så vidt da mer av de polariserende tendensene blant nordmenn og tilsvarende reaksjon fra den andre siden, så jeg ser jo mer..eh, vi går jo vanskeligere tider i møte når det gjelder harmoniseringen av samfunnet også, men samtidig så er det noen positive ting, og det er nettopp det jeg snakker om når det gjelder realismen, og at vi har mulighet til å stramme inn på den innvandringen vi har hatt – og det har allerede skjedd under den siste regjeringen – så har vi fortsatt muligheten til å håndtere det her på en måte som gjør at vi ikke trenger å snakke om en «permanent vinter».
– Vi må simpelthen bare få kontroll på antallet og sørge for at etniske nordmenn forblir i en solid majoritet fortsatt, og at det er det som fortsatt er den kulturen de som kommer hit tilpasser seg til og at de assimileres i størst mulig grad. Og det tror jeg vi har en mulighet til å oppnå, men da må nordmenn begynne å stå opp for seg selv, eller også være tydelige på at den kulturen og de verdiene vi har er bra, og bedre og at vi ikke skal tilpasse oss de som kommer, i hovedsak, men at de skal tilpasse seg det som er her. Vi har på mange plan – og det mener jeg er reelt sett – av opplysningsidealer, friheter, kvinners likestilling og rettigheter så har vi definitivt kommet lenger enn praktisk talt alle andre kulturer og de kulturene som nå innvandrer hit – og det må vi være villige til å stå opp for og si. Og jeg tror egentlig det er litt slik at de som innvandrer hit, jeg har hørt mange si at: dere må stille krav til oss.
-Vi må gjøre det klart hva vi forventer, og det tror jeg egentlig blir bedre for alle parter.
(Transkripsjonen er gjort så ordrett som mulig – det er lengre passasjer av intervjuet som ikke er transkribert)
Hele podcasten kan høres her:
https://soundcloud.com/user-378349929-842648106/skravlars3helgeluras